Wushu, også kjent som moderne wushu, er en showform som er avledet fra Kung Fu. Sporten ble utviklet i Kina etter 1949 i et forsøk på å la en tradisjonell kinesisk kampsport blomstre. Gjennom etableringen av IWUF (International Wushu Federation) har wushu vokst til en internasjonal sport. Hvert annet år arrangeres det et verdensmesterskap. Det første verdensmesterskapet ble holdt i Beijing og ble vunnet av Clark Zhang.
Moderne wushu består av to disipliner: taolu og sanda. Taolu-former ligner mye på gymnastikk og inkluderer blant annet mønstre og manøvrer som gis poeng for. Formene består av grunnleggende bevegelser (sparren, slag, balanse, hopp, feiinger og kast) som også finnes i andre kinesiske kampsporter. Det finnes mønstre som må utføres innen en bestemt tid. Moderne wushu-utøvere øver stadig mer på luftteknikker som hopp på 540 og 720 grader. Sanda, noen ganger kalt sanshou eller Lei Tai, er en moderne kampsport og metode som er påvirket av tradisjonell kinesisk boksing, kinesiske brytemetoder som Shuai Chiao og andre kinesiske bryteteknikker som Qin Na. Sanda ligner mye på kickboksing og Muay Thai, men inkluderer mange flere bryteteknikker.
Historien til Wushu
I 1958 opprettet den kinesiske regjeringen All-China Wushu Association. Denne fungerte som en paraplyorganisasjon for å etablere regelverk innen martial arts-trening. Den kinesiske statskommisjonen for fysisk kultur og sport tok ledelsen i å skape standardiserte former for de fleste kampsporter. I denne perioden ble et nasjonalt wushu-system introdusert som inkluderte standardformer, lærestoff og dangrader. Wushu ble introdusert både på universitet og videregående skole. I 1979 ble det opprettet en spesiell aksjonsgruppe for å promotere wushu. I dag praktiseres mange wushu-stiler i Kina, både tradisjonelle og moderne, og alle blir promotert av den kinesiske regjeringen.
Mønstre
Innen Wushu finnes det flere mønstre som praktiseres. Disse deles inn i tre kategorier: ubevæpnet, korte våpen og lange våpen. Under ubevæpnet faller Changquan, Nanquan og Taijiquan; under korte våpen faller Dao, Jian, Taijijian og Nandao; og under lange våpen faller Gun, Qiang og Nangun. De fleste av disse mønstrene ble dokumentert i 1958.
Disse mønstrene utføres i obligatoriske eller individuelle rutiner under konkurranser. Obligatoriske rutiner er utviklet for utøveren, og alle utøvere må gjennomføre samme rutine. Individuelle rutiner utvikles av utøveren med hjelp fra treneren. I tillegg til individuelle rutiner utføres noen ganger også duale og gruppemønstre. Det duale mønsteret, kalt duilian, er et mønster hvor det foregår en form for sparren, med eller uten våpen. Det duale mønsteret er spektakulært og handlingene går pent synkront. Gruppemønsteret, kjent som jiti, er enda mer spektakulært, hvor mange utøvere synkront utfører forskjellige handlinger. Ofte spilles det også musikk for å få helheten til å gå bedre i takt.
Andre rutiner
De fleste rutinene i sporten er nye, moderne sammensetninger av de tradisjonelle rutinene. Likevel inneholder rutinene som er avledet fra tradisjonelle stiler mange nye elementer. I dag praktiseres følgende rutiner generelt:
- Baguazhang – Eight-Trigrams Palm
- Bajiquan – Eight Extremes Fist/Boxing
- Chaquan – Cha Fist/Boxing
- Chuojiao – Poking Feet
- Ditangquan – Ground-Prone Fist/Boxing
- Fanziquan – Overturning Fist/Boxing
- Houquan – Monkey Fist/Boxing
- Huaquan – Hua Fist/Boxing
- Paochui – Cannon Punch
- Piguaquan – Chop-Hitch Fist/Boxing
- Shequan – Snake Fist/Boxing
- Tantui – Spring Leg
- Tanglanghushi – Praying Mantis and Tiger Style
- Tanglanquan – Praying Mantis Fist/Boxing
- Tongbeiquan – Through-the-Back Fist/Boxing
- Wing Chun (Yongchunquan) – Eternal Spring
- Xingyiquan – Shape-Intent Fist/Boxing
- Yingzhaoquan – Eagle Claw Fist/Boxing
- Zuiquan – Drunken Fist/Boxing
