Pencak Silat

Etymologi og regional navngivning

Silat er en samlebetegnelse for stedegne kampkunster i Nusantara og andre sørøstasiatiske områder med historiske malayiske befolkninger. Ordet knyttes ofte til minangkabau-ordet silek. Pencak er forbundet med det sundanesiske penca fra Vest-Java.

Pencak silat ble valgt som en samlende indonesisk betegnelse i 1948. Pencak viste først og fremst til bruk i Vest-, Sentral- og Øst-Java, mens silat var vanlig på Sumatra, Den malayiske halvøya og Borneo. I en klassisk minangkabau-forklaring er pencak den synlige trenings- og uttrykkssiden, mens silat er den praktiske kamp- og selvforsvarssiden.

Andre regionale betegnelser er silek, penca, mancak, manca, ameng, ulin, maen po, main pukulan og pukulan. Nederlandske koloniale skrivemåter omfattet blant annet pentjak, pentjah, mentjak, mentjah og poekoelan. Forklaringer med utgangspunkt i sanskrit pancha eller kinesiske betegnelser for parering og slag forblir spekulative.

Historisk utvikling

Arkeologiske og visuelle kilder viser at øygruppen tidlig hadde en rik våpenkultur. Avbildninger ved blant annet Borobudur, Prambanan og Penataran viser sverd, skjold, staver, buer og dolklignende våpen. Fortellingen om Aji Saka og andre historier er viktige kulturelle overleveringer, men ikke direkte bevis på et nøyaktig utgangspunkt for Pencak Silat.

De tidligste strukturerte minangkabau-tradisjonene dateres i de oppgitte kildene til 500-tallet. I kongedømmene og handelsområdene på Sumatra og Java utviklet kampkunster seg videre. Indiske, kinesiske, islamske og lokale påvirkninger smeltet sammen i en øygruppe som gjennom sjøhandel stadig var knyttet til andre regioner.

I kolonitiden ble lokale våpen og geriljataktikker brukt i motstand mot europeisk makt. Etter Indonesias uavhengighet fikk Pencak Silat en rolle i utformingen av nasjonal identitet. IPSI ble grunnlagt i 1948 som et nasjonalt paraplyforbund; PERSILAT fulgte i 1980 som et internasjonalt forbund.

Moderne idrett og internasjonale konkurranser

Pencak Silat har vært inkludert i Southeast Asian Games siden 1987 og debuterte i Asian Games i 2018. Den viktigste internasjonale turneringen er PERSILATs Pencak Silat World Championship, som vanligvis arrangeres hvert andre eller tredje år.

De viktigste konkurransekategoriene er Tanding, Tunggal, Ganda, Regu og Solo Creative. Tanding er konkurranseformen med to deltakere. Tunggal er en individuell form, Ganda en duoprestasjon, Regu en lagform og Solo Creative en individuell kreativ presentasjon.

Verdensmesterskapene startet i Jakarta i 1982. Senere utgaver ble blant annet arrangert i Wien, Kuala Lumpur, Singapore, Haag, Jakarta, Hat Yai, Penang, Pahang, Chiang Rai, Phuket, Denpasar og Malakka. Haag var vertskap i 1990. Det nøyaktige antallet deltakere og øvelsene varierer fra utgave til utgave.

Utdanning og moderne systemer

I Indonesia tilbys Pencak Silat mange steder som en fritidsaktivitet på skolen og utøves under nasjonale og internasjonale idrettsarrangementer. Moderne systemer kan kombinere tradisjonell trening med idrettsregler. Tarung Derajat er derimot et indonesisk hybridsystem utviklet på 1960-tallet av Haji Achmad Dradjat, med boksing, spark, grappling og sveip.

Regionale stiler på Sulawesi og Molukkene

Bugis- og Makassar-tradisjoner fra Sulawesi er knyttet til maritime samfunn, lokale animistiske trosforestillinger og badiks særegne rolle. Silat Ugi bruker ifølge beskrivelsene hovedsakelig hånd- og armarbeid samt begrenset lineært fotarbeid. Silat Makassar omfatter blant annet Karena Macang og den lukkede Tapu Silat. Disse navnene og fortellingene beskrives med kildegrunnlag, ikke som generelle egenskaper ved hele befolkningsgrupper.

Aceh ligger på nordvestkysten av Sumatra og er påvirket av indiske, islamske, Silat Melayu- og Minangkabau-tradisjoner. Rencong og kris er karakteristiske våpen i historiske beskrivelser. Batak-tradisjoner kalles, avhengig av samfunnet, mossak, moncak, ndikar eller dihar. Molukkene har blant annet cabang, pisau, galah og pedang i regionale kampkunsttradisjoner.

Bajau-folket på Sulawesi er et sjøfarende samfunn. Kendari-stilen deres beskrives med kryssede stillinger og raske dreiebevegelser, tilpasset trange rom som båter. Fiskespydet har en viktig plass i tradisjonen, i tillegg til våpen som ble skaffet gjennom regionale kontakter.

Rituelle og regionale former

Kabasaran er en minahasa-krigsdans fra Nord-Sulawesi med røde klær, ni jurus og symbolske sverd eller spyd. Cakalele er en molukkisk krigsdans med skinnkamp, spyd, lang kniv, salawaku-skjold og akkompagnement av tifa, gong og sulin. Disse formene er viktig kulturarv, men ikke moderne konkurranseidretter.

Rituell kamp og lokale kamptradisjoner

Caci fra Flores er en festival- og duelltradisjon med pisk eller stav og et skjold. Pasola fra Vest-Sumba er en ryttertradisjon med butte spyd som er knyttet til innhøstingen, forfedrene og slutten på regntiden. Sisemba blant torajaene er en tradisjon med massevis av spark som utføres under rishøsten. Landsbyens eldste opprettholder ordenen.

Payuq er en bryteform fra Øst-Kalimantan blant dayakfolket, særlig knyttet til kenyan-samfunn. Den beslektede formen fra Kutai kalles bebintih. Mekare-kare, eller perang pandan, er en balinesisk rituell kamp med pandanusklubber og et skjold i Tenganan. Debus fra Banten og Vest-Java er en åndelig demonstrasjon knyttet til påstått usårbarhet.

Historiske duellformer som sitobo lalang lipa eller sigajang laleng lipa fra bugisiske sammenhenger vises i dag bare i kulturelle rekonstruksjoner. Tradisjonene rundt ære, adat, siri og pesse er viktige for konteksten, men dødelige dueller og farlig bruk av våpen er ikke en moderne sportspraksis.

Nederlands skoler og idrettskultur

Nederlandske skoler kombinerer tradisjonell linje, konkurranseidrett og kulturell dannelse på ulike måter. Setia Hati, Merpati Putih, Panglipur Ratu Siliwangi og Ciung Wanara illustrerer dette mangfoldet, men representerer ikke alle nederlandske stiler.

Tanding bruker gjeldende konkurranseregler og beskyttelsesutstyr. Seni handler om teknikk, fremføring, rytme og form, med Tunggal, Ganda, Regu og Solo Creative som kjente kategorier. Selvforsvar og pustekraft varierer fra skole til skole og bør ikke fremstilles som én ensartet nederlandsk metode.

Trygg trening

Den som ønsker å lære Pencak Silat, bør velge en klubb med erfarne instruktører, tydelige sikkerhetsregler og oppdatert informasjon om konkurranse- eller treningsutstyr. Våpen bør i en idrettskontekst helst erstattes med trygge treningsvarianter. Historiske tradisjoner med kniver, stokker, pisker og spyd er ikke instruksjoner for bruk utenfor dojoen.

Pencak Silat i film og populærkultur

I Indonesia finnes det en silat-sjanger med historiske fortellinger om krigere, med røtter i muntlige og teatralske tradisjoner, hikayat, romaner, tegneserier, TV og film. Saur Sepuh, Tutur Tinular og Misteri Gunung Merapi er kjente eksempler. Moderne laga-produksjoner skiller seg ut med sin samtidige setting.

Merantau (2009) gjorde indonesisk actionfilm og Pencak Silat kjent internasjonalt. The Raid: Redemption (2011) ble en viktig internasjonal katalysator, etterfulgt av The Raid 2: Berandal. Filmene har hatt stor innflytelse på koreografi, men viser filmisk vold og ikke vanlig idrettstrening.

Pencak Silat og indonesiske kampsportutøvere dukket også opp i John Wick: Chapter 3 - Parabellum, Star Wars: The Force Awakens, Mile 22 og Beyond Skyline. Iko Uwais, Yayan Ruhian og Cecep Arif Rahman brakte ekspertisen sin til disse produksjonene. Noen scener kombinerer Pencak Silat med Kali, Kuntao, stuntarbeid og andre nærkamptradisjoner.

Karambiten, rask nærkamp og bruk av albuer og knær er gjenkjennelige filmatiske motiver, men ikke alle scener er en ren gjengivelse av én indonesisk stil. Også knivkampen i Captain America: The Winter Soldier beskrives bedre som en bredere påvirkning fra nærkamp og filippinsk Kali enn som ren Pencak Silat.