Kung Fu

Tidlig historie

Kinesisk kampsport utviklet seg ut fra ulike behov: selvforsvar, jakt, militær trening, fysisk aktivitet og konkurranse. Gamle kilder beskriver bryting, våpentrening og nærkamp, men den nøyaktige opprinnelsen til mange moderne stiler kan ikke fastslås.

Legender knytter noen ganger kinesisk kampsport til Den gule keiseren, Bodhidharma eller Shaolintempelet. Slike fortellinger er viktige for kulturen og identiteten til bestemte skoler, men er ikke automatisk historiske bevis. Dokumenterte kilder om metoder, konkurranser og treningsformer blir særlig tydeligere fra senere historiske perioder.

Shaolin og utviklingen av tradisjoner

Shaolintempelet på Songshan i Henan ble grunnlagt på slutten av 400-tallet. Historiske kilder beskriver senere munker, stavtrening og templets rolle i væpnede konflikter. Den kjente forestillingen om at Bodhidharma oppfant hele Shaolin-kungfuen, oppstod langt senere og må betraktes som en legende.

Fra 1500- og 1600-tallet finnes det flere kilder som beskriver Shaolinmunker og våpentreningen deres. Staven ble et viktig symbol og en praktisk ferdighet. Disse kildene beviser imidlertid ikke at det fantes én uforanderlig Shaolin-stil som har gitt opphav til alle dagens systemer.

Filosofi og samfunn

Kinesisk kampsport ble påvirket av taoistiske, konfusianske og buddhistiske ideer, men også av militær strategi og helsepraksis. Begreper som balanse, disiplin, timing, avspenning og selvkontroll fikk sin egen betydning i ulike skoler.

I republikktiden ble kinesisk kampsport tilgjengelig for et bredere publikum. Organisasjoner, håndbøker, demonstrasjonsteam og Central Guoshu Academy bidro til standardisering og utbredelse. Etter 1949 utviklet kinesiske myndigheter også moderne wushu som en regulert idrett med standardiserte former og konkurransegrener.

Fra Guoshu til moderne wushu

I første halvdel av det tjuende århundret ble begreper som guoshu, det vil si nasjonal kunst, brukt for å knytte kinesisk kampkunst til nasjonal identitet. Skoler, foreninger og eksamener gjorde videreføringen mer systematisk. Samtidig forble familie- og lærer–elev-linjer viktige for tradisjonelle stiler.

Fra 1950-tallet ble wushu i Kina videre standardisert som idrett og demonstrasjonsform. Taolu bruker faste bevegelsesserier som vurderes ut fra blant annet holdning, hastighet, balanse, kraft og utførelse. Sanda utviklet seg som en kontrollert fullkontaktdisiplin med kinesiske slagteknikker og kast.

Global utbredelse

Den kinesiske borgerkrigen og de politiske endringene etter 1949 førte til at mange mestere flyttet til Hongkong, Taiwan og andre land. Gjennom kinesiske samfunn, nye skoler, filmer og internasjonale konkurranser spredte ulike stiler seg over hele verden.

Bruce Lee, Jackie Chan, Jet Li og andre film- og wushupersonligheter gjorde kinesisk kampkunst synlig for et globalt publikum. Filmer er underholdning og bruker ofte overdrivelser, men de har likevel bidratt til internasjonal interesse for idretten og kulturen.

Tradisjon kontra konkurranse

Moderne wushu og tradisjonell kung fu er ikke motsetninger, men legger vekt på ulike ting. Konkurransewushu belønner en standardisert utførelse, mens tradisjonelle skoler kan legge større vekt på stilidentitet, former, anvendelser, våpen eller en spesifikk overføringslinje. Kvaliteten på et system kan ikke måles utelukkende ut fra akrobatikk eller konkurranseresultater.

Stilfamilier og klassifiseringer

Kinesisk kampsport deles ofte inn i familier, skoler eller men. Andre inndelinger tar utgangspunkt i region, religiøs eller filosofisk innflytelse, dyresystemer, slektslinjer eller forskjellen mellom interne og eksterne treningsmetoder.

Nord og sør

Nord–sør-inndelingen er et nyttig historisk hjelpemiddel, men ingen fast regel. Nordlige stiler forbindes ofte med større bevegelser, mobilitet og høye spark. Sørlige stiler assosieres ofte med sterke stillinger, kort kraft og håndteknikker. I praksis inneholder mange systemer begge elementene, og forskjellene har blitt mindre tydelige gjennom utveksling mellom regioner.

Interne og eksterne

Interne stiler som Tai Chi, Bagua Zhang og Xing Yi Quan legger i sine egne tradisjoner ofte vekt på avspenning, struktur, kroppslig forbindelse og å omdirigere kraft. Eksterne metoder legger oftere vekt på fysisk kondisjon, styrke og direkte teknikk. Begrepene betyr ikke at den ene stilen bare er myk og den andre bare hard: Nesten alle komplette systemer arbeider med flere kvaliteter.

Dyresystemer bruker egenskaper fra for eksempel tiger, trane, slange, leopard, drage, ape eller kneler som treningsbilder og taktiske metaforer. Det betyr ikke nødvendigvis at en stil bokstavelig talt prøver å etterligne et dyr.

Wushu, Taolu og Sanda

Wushu er den moderne idrettsformen som ble videre standardisert i Kina fra 1900-tallet. Taolu består av bedømte bevegelsessekvenser med bare hender eller våpen. Dommerne ser blant annet på holdning, balanse, hurtighet, kraft, presisjon og utførelse. Noen moderne rutiner inneholder spektakulære hopp og snurrer som først og fremst hører konkurranseformen til.

Sanda er kontaktgrenen. Den kombinerer kinesiske bokseteknikker og spark med clincharbeid, kick catches, takedowns og kast. Sanda har egne regler for beskyttelsesutstyr, runder, clinchvarighet og poenggivning. Den er beslektet med tradisjonelle anvendelser og lei tai, men er ikke identisk med enhver tradisjonell kung fu-stil.

Former kontra anvendelse

En solovorm trener rytme, holdning, pust, koordinasjon og hukommelsen for teknikker. Partnersekvenser, dui lian og dui da tilfører timing og reaksjon. Først med kontrollert motstand og sparren blir det tydelig hvordan en utøver tar valg under press. En god trening bruker derfor former og anvendelse side om side.

Wude: kampmoral

Mange tradisjonelle kinesiske skoler snakker om wude, altså kampmoral. Begrepet knytter teknisk utvikling til atferd. Dydene i handling omfatter for eksempel ydmykhet, ærlighet, respekt, rettferdighet og tillit. Åndens dyder omfatter mot, tålmodighet, utholdenhet og viljestyrke.

Wude er ikke et universelt kvalitetsstempel, og hver skole legger vekt på ulike ting. I praksis betyr det blant annet at du respekterer læreren og treningspartnerne dine, tar ansvar for teknikken din og ikke bruker ferdighetene dine til å skremme andre.

Tradisjon og et kritisk blikk

Innen kinesisk kampkunst finnes det diskusjoner om avstamning, påstander om stilens opphav, grader, religion, nasjonalisme og spørsmålet om hvilke teknikker som faktisk er blitt overlevert gjennom historien. Et navn, en tittel eller en gammel legende er ikke automatisk et bevis på kvalitet. Dyktige utøvere kan respektere tradisjonen og samtidig være åpne for etterprøvbar historie, sikkerhet og redelig undervisning.

Påstander om usårbarhet, hemmelige krefter eller qi som en overnaturlig energi bør også vurderes kritisk. Den kulturelle betydningen av slike ideer kan være stor, men det gjør dem ikke til vitenskapelig dokumenterte fysiske virkninger.

Mestere og innflytelsesrike utøvere

Historien om kinesisk kampsport omfatter historiske lærere, konkurranseutøvere, filmstjerner og legendariske skikkelser. Yang Luchan, Wong Fei Hung, Huo Yuanjia, Ip Man, Bruce Lee, Jackie Chan, Jet Li, Donnie Yen og Wu Jing har på hver sin måte bidratt til å synliggjøre kinesisk kampsport.

I Nederland nevnes blant andre Wong Kiu, D. Wachtberger, Kong Fan Wei, Chen Lung Li, Q.R. Zhao og Earl Blijd i forbindelse med utbredelsen av Wing Chun, tradisjonell Kung Fu, Jing Wu, wushu og Sanda. Earl Blijd, som ble født på Curaçao og senere bosatte seg i Groningen, ble kjent gjennom Wushu Society Bao Trieu og sitt arbeid med tradisjonelle stilarter, moderne wushu, Sanda og kinesisk løve- og dragedans.

Disse navnene utgjør ikke en fullstendig rangering av nederlandske mestere. Opplysninger om avstamning, titler og organisatoriske funksjoner bør alltid kontrolleres hos den aktuelle skolen, føderasjonen eller kilden. En lærers verdi viser seg til syvende og sist også gjennom trygg undervisning, tydelig teknikk, god oppfølging og studentenes utvikling.

Fra trening til fellesskap

For mange utøvere er Kung Fu ikke bare en samling teknikker, men en langvarig praksis der kropp, oppmerksomhet, disiplin og fellesskap møtes. Det gir rom både for den tradisjonelle eleven som ønsker å fordype seg i en stil og en linje, og for utøveren som søker former, Sanda eller praktisk partnertening.