Sambo

Opprinnelse i Sovjetunionen

Sambo oppsto på 1920-tallet, da Sovjetunionen lette etter et praktisk system for ubevæpnet kamp. Målet var å samle brukbare teknikker fra ulike bryte- og kampkunster, vurdere dem kritisk og tilpasse dem til militære og andre profesjonelle formål.

Oshchepkov og Spiridonov

Vasili Oshchepkov var en av de første utlendingene som lærte judo i Japan. Han oppnådde 2. dan under Kano Jigoro og tok med seg judokunnskapen sin til Sovjetunionen. Viktor Spiridonov hadde erfaring med blant annet fribryting, gresk-romersk bryting, regionale brytestiler og japansk jiujitsu. Etter å ha blitt såret av en bajonett under første verdenskrig hadde han begrenset bevegelighet i venstre arm, og derfor la han ekstra vekt på bevegelse, timing og effektivitet fremfor rå styrke.

Oshchepkov og Spiridonov utviklet opprinnelig systemene sine i stor grad uavhengig av hverandre. Senere kom ideene deres i kontakt gjennom elever, militært personell og felles forskningsprosjekter. Anatoly Kharlampiev, en elev av Oshchepkov, spilte deretter en viktig rolle i å systematisere og utforme det nye systemet som en idrett.

Dynamo og utviklingen av sambo

Etter opprettelsen av Vsevobuch i 1918 ble den fysiske og militære treningen i Den røde armé organisert videre. Innenfor Dynamo arbeidet instruktører og forskere med nærkamptrening. Spiridonov studerte under reiser til blant annet Mongolia og Kina lokale kamp- og brytestiler. Oshchepkov, Kharlampiev og andre eksperter samlet også inn teknikker fra ulike regioner og land.

Hver teknikk ble vurdert ut fra hvor nyttig den var i kamp, og deretter tilpasset. Slik oppsto et omfattende teknisk system med innflytelse fra judo, jiujitsu, fribryting, gresk-romersk bryting og folkebryting fra de tidligere sovjetiske områdene.

Fra Samoz til sambo

Spiridonov utviklet også en mykere tilnærming som ble kjent som Samoz. Denne formen var ment for mindre eller skadde utøvere og for situasjoner der effektivitet var viktigere enn styrke. I 1938 ble sambo anerkjent som offisiell idrett av den sovjetiske sportskomiteen. Dette regnes som den formelle fødselen til sports-sambo, selv om utviklingen ble til gjennom flere pionerer og elevene deres.

Fra sovjetisk system til internasjonal idrett

Etter den offisielle anerkjennelsen i 1938 utviklet sambo seg fra et sovjetisk idrettssystem til en internasjonal konkurranseidrett. I 1968 ble sambo anerkjent av FILA som en internasjonal brytestil. Dermed fikk idretten en bredere plass ved siden av gresk-romersk bryting og fristilsbryting.

FIAS’ rolle

I 1985 grunnla sambomiljøet Federation International Amateur Sambo, forkortet FIAS. Organisasjonen utviklet internasjonale regler og mesterskap. På 1990-tallet oppsto det en organisatorisk splittelse, og deretter fortsatte ulike organisasjoner og forbund å forme promoteringen og organiseringen av sambo.

Senere samarbeid mellom FIAS og internasjonale bryte- og judoforbund hadde som mål å skape større enhet og synlighet. FIAS organiserer sportssambo og samarbeider også med partnere om den videre utviklingen av combatsambo. World Combat Sambo Federation og nasjonale forbund arrangerer også internasjonale arrangementer.

Sambo og de olympiske leker

Sambo er internasjonalt anerkjent, men er ikke en del av dagens olympiske konkurranseprogram. Idretten har likevel fått anerkjennelse fra Den internasjonale olympiske komité og har blitt inkludert i andre internasjonale multisportarrangementer. Historier om en rask olympisk introduksjon har flere ganger ikke blitt virkelighet; samboens olympiske status forblir derfor et eget tema i internasjonal idrettspolitikk.

En idrett med flere ansikter

I dag utøves sambo som sportssambo, combatsambo og i ulike spesialiserte former som selvforsvarssambo, freestyle-sambo og strandsambo. Ikke alle varianter er underlagt samme forbund eller bruker de samme reglene. Ved konkurranser er bestemmelsene til det arrangerende forbundet derfor alltid avgjørende.

Ulike former for sambo

I tillegg til sports-sambo og combat-sambo finnes det former som er utviklet for et spesifikt treningsmål eller et bestemt miljø. Navnet og innholdet i disse disiplinene kan variere fra organisasjon til organisasjon. Ikke alle former har samme internasjonale status eller samme konkurranseregler.

• Sambo for selvforsvar - legger vekt på forsvar mot væpnede og ubevæpnede angrep. Metoden bruker ofte angriperens styrke og aggresjon mot ham.
• Special sambo - en spesialisert form for militære eller andre profesjonelle enheter, tilpasset deres spesifikke oppgave.
• Freestyle sambo - en variant der enkelte submission-teknikker tillates, selv om de ikke hører hjemme i sports-sambo-bryting, blant annet kvelninger.
• Beach sambo - sambo på et mykt underlag som sand, med en tilpasset konkurranseform.
• FCF-MMA - en form uten den tradisjonelle kurtkaen, der utøvere kombinerer ulike kampsportteknikker iført shorts og hansker.

For disse spesialiserte formene er det nødvendig å være ekstra forsiktig med historiske og organisatoriske påstander. Se alltid på de gjeldende reglene og hvilken anerkjennelse forbundet som organiserer treningen eller konkurransen, har.

Regler for sportssambo

En sportssambokamp begynner stående. Sambokaene prøver å kaste hverandre slik at motstanderen lander på ryggen, siden eller magen, eller å utføre et grep som fører til oppgivelse. En kamp varer ifølge det oppgitte konkurranseregelverket i fem minutter. Ungdomskamper varer i fire minutter.

Poeng og seier

• Fire poeng - et kast der motstanderen tydelig lander på ryggen.
• To poeng - et kast der motstanderen lander på siden.
• Ett poeng - et kast der motstanderen lander på magen eller baken.

En kamp kan avsluttes tidligere når en samboka opparbeider seg en ledelse på åtte poeng. Hvis det ikke skjer, vinner utøveren med høyest poengsum etter ordinær tid. Ved uavgjort kan høyeste enkeltstående poengsum, siste poeng og straffepoeng avgjøre utfallet i henhold til reglementet. En submission avslutter kampen umiddelbart.

Hva er ikke tillatt?

• vri motstanderens arm bak på ryggen;
• utføre teknikker på skulder, håndledd, nakke, fingre eller tær;
• ta tak i matten;
• ta tak i motstanderen under beltet eller i ermet;
• utføre handlinger i ansiktet eller vri hodet eller presse det mot matten;
• slå, sparke eller presse hodet ned i matten;
• bruke submissions fra stående eller i forbindelse med kast når konkurranseregelverket forbyr dem;
• bruke kvelnings- og kvelerteknikker;
• tvinge eller presse motstanderen på en forbudt måte.

Passivitet kan straffes med straffepoeng. De nøyaktige poengreglene, aldersbestemmelsene og forbudte teknikkene kan variere mellom forbund eller konkurranser. Sjekk derfor alltid det gjeldende regelverket til det arrangerende forbundet.

Selvforsvarssambo

Selvforsvarssambo fokuserer på å stanse et væpnet eller ubevæpnet angrep på en trygg måte. Vektleggingen ligger på bevegelse, kontroll, å komme seg unna og å bruke angriperens egen styrke og aggresjon mot ham. Denne tilnærmingen ligger nær den mykere retningen til Spiridonov og har berøringspunkter med jiu-jitsu og aikido.

Teknikkene ble historisk også brukt i opplæringen av militært personell, politi, sikkerhetsvakter og andre yrkesgrupper. For dagens utøvere skal selvforsvar alltid læres under kyndig veiledning og i et trygt treningsmiljø.

Kampsambo

Kampsambo kombinerer kast og kontroll fra sambo med striking. I tillegg til nedtakninger, låseteknikker og bakkearbeid brukes, avhengig av regelverket, slag, spark, knær, albuer og andre angrepsteknikker. Derfor krever denne varianten en bredere forberedelse enn sportssambo, med oppmerksomhet på avstand, beskyttelse, kondisjon og trygt bakkearbeid under press.

Varianten ble utviklet med utgangspunkt i militære og profesjonelle bruksområder og utviklet seg senere til en internasjonal konkurranseform. Kampsambo bruker kurtka, shorts og åpne hansker. Hodebeskyttelse, en tannbeskytter, en skrittbeskytter og leggbeskyttere kan være obligatorisk avhengig av konkurransen.

Forskjellen ved første øyekast

• Sportssambo - grappling, kast, bakkekontroll og submissions uten slag eller spark.
• Kampsambo - grappling og kast kombinert med tillatt striking.
• Selvforsvarssambo - praktisk forsvar og kontroll, ikke først og fremst rettet mot å oppnå poeng i en idrett.

Reglene og de tillatte teknikkene varierer fra forbund til forbund. Se derfor alltid det gjeldende konkurranseregelverket før du vurderer en variant som konkurranseidrett eller treningsform.

Uniform og fargebruk

En samboutøver bruker en kurtka eller sambovka, en kort bukse og spesielle sambosko. I konkurranser bruker den ene utøveren rødt og den andre blått. Fargene gjør deltakerne visuelt lette å kjenne igjen og angir ikke teknisk grad. Bekledningen er kortere og tettere skåret enn en klassisk judogi og er laget for kraftige grep og raske kast.

Grader uten belter

Sambo har ikke fargede belter slik som judo. Noen idrettsorganisasjoner har likevel konkurransegrader, blant annet Master of Sport, for prestasjoner på høyt nivå eller trenermeritter. Den nøyaktige graden og anerkjennelsen avhenger av organisasjonen som tildeler den.

Internasjonale konkurranser

Internasjonale konkurranser i sportsambo og combatsambo arrangeres av ulike forbund. FIAS spiller en viktig rolle i den internasjonale sambokonkurransen, mens også nasjonale forbund og andre organisasjoner arrangerer stevner. Sjekk alltid før påmelding hvilket forbund som anerkjenner turneringen, og hvilket regelverk som gjelder.

Kombinasjonen av et lett gjenkjennelig konkurranseantrekk, tydelige varianter og en sterk internasjonal tradisjon gjør sambo tilgjengelig for både mosjonister og konkurranseutøvere. Idretten fortsetter å utvikle seg, men kjernen er den samme: teknikk, kontroll, timing og utholdenhet.