Sumo

Sumo er Japans nasjonalsport og en av verdens eldste kampsporter – en rituell kamptradisjon med røtter som strekker seg over 1 500 år tilbake. To rikishi (brytere) møter hverandre i en sirkelformet ring (dohyo) med ett mål: å tvinge motstanderen ut av ringen eller få en hvilken som helst annen del av kroppen enn fotsålene til å berøre bakken. Sumo er enkelt i teorien, men utrolig dypt i praksis, og er samtidig en sport, et shintoistisk ritual, en kulturell institusjon og et vindu inn i Japans sjel.

Shintos gamle røtter

Sumos opprinnelse er uløselig knyttet til shinto – Japans innfødte spirituelle tradisjon. De eldste skriftlige referansene finnes i Kojiki (712 e.Kr.) og Nihon Shoki (720 e.Kr.), der en mytologisk brytekamp mellom guder beskrives. Tidlig sumo ble utøvd som et ritual for å be om gode avlinger og guddommelig gunst – en hellig handling, ikke bare en sport. Dohyoen (ringen) er fortsatt et hellig sted den dag i dag, og innvies før hver turnering gjennom en shinto-seremoni.

Sumo ved det keiserlige hoffet (Sumai no Sechie) ble formalisert i Naraperioden (710–794 e.Kr.) som et årlig ritual foran keiseren. Krigere fra hele Japan konkurrerte, og de sterkeste ble innlemmet i keisergarden. Fra denne aristokratiske tradisjonen utviklet sumo seg gradvis til et offentlig skue i Edoperioden (1603–1868), da profesjonelle sumostaller (heya) ble dannet og den årlige planen med seks turneringer tok form.

Det profesjonelle systemet

Profesjonell sumo er organisert gjennom et strengt hierarkisk divisjonssystem. Bryterne bor og trener i staller (heya) under en stallmester (oyakata), og følger strenge daglige rutiner og tradisjonelle skikker. De seks divisjonene, fra lavest til høyest, er: Jonokuchi, Jonidan, Sandanme, Makushita, Juryo og Makuuchi. Bare den øverste divisjonen, Makuuchi, kringkastes nasjonalt og internasjonalt.

Innenfor Makuuchi stiger gradene gjennom Maegashira, Komusubi, Sekiwake, Ozeki og til slutt Yokozuna – stormesteren. Yokozuna-graden er unik i idretten: Når den først er oppnådd, kan den ikke fratas, men en Yokozuna forventes å trekke seg dersom prestasjonene ikke lenger samsvarer med gradens verdighet. Det har bare vært 73 Yokozunaer i idrettens historie.

Mongolsk dominans og Hakuho

Fra begynnelsen av 2000-tallet forvandlet mongolske brytere profesjonell sumo. Asashoryu, Hakuho, Harumafuji, Kakuryu og andre tilførte en atletisk stil og konkurranseintensitet som endret sporten. Hakuho skiller seg særlig ut som tidenes største sumobryter – 45 turneringsmesterskap, rekorder som kanskje aldri vil bli slått, og en dominans som varte i nærmere 20 år. Karrieren hans er det definerende kapittelet i moderne sumohistorie.

Liv og Trening i sumo

Profesjonell sumotrening er ulik all annen kampsport. Bryterne våkner kl. 4–5 om morgenen for morgentrening (keiko), som begynner umiddelbart uten frokost – trening på tom mage er tradisjon. Keiko består av shiko (tramping med beina for å bygge hoftestyrke), teppo (slag mot en trestolpe for å utvikle skyvekraft), butsukari-geiko (øvelse i å støte sammen) og livekamper kalt moshi-ai.

Etter treningen spiser bryterne chankonabe – en proteinrik gryterett som er sumos tradisjonelle måltid – og sover for å legge på seg. Kombinasjonen av ekstrem trening og strategisk vektøkning skaper den karakteristiske fysikken til en sumobryter: massiv og kraftig, men samtidig atletisk i stand til eksplosive bevegelser.

De 82 anerkjente winning-teknikkene (kimarite) varierer fra enkle dyttinger ut av ringen (oshidashi) og kast (uwatenage) til sjeldne teknikker som ipponzeoi (skulderkast med én arm), som bare har blitt sett en håndfull ganger per generasjon. Å mestre det grunnleggende arsenalet av dytting, trekking og kasting, samtidig som man leser motstanderens reaksjoner på brøkdelen av et sekund, er et livslangt arbeid.

Sumoutstyr

Mawashi: Det tykke lendekledet av silke eller bomull som sumobrytere bruker. I konkurranser brukes mawashi av silke i bestemte farger. Mawashi til trening er laget av bomull. Å gripe motstanderens mawashi er et sentralt taktisk element i sumo – belteteknikker (yotsu-zumo) er blant sportens mest sofistikerte.

Dohyo: Selve ringen – 4,55 meter i diameter, bygget av et leirunderlag dekket med sand og markert med en grense av tvunnet rishalm (tawara). Profesjonelle dohyoer bygges og innvies på nytt til hver turnering.

Kesho-mawashi: Det utsmykkede seremonielle forkleet som Makuuchi- og Juryo-brytere bruker under den førturneringsseremonien der de entrer ringen (dohyo-iri). Dette er forseggjorte silkeklær, ofte gitt av sponsorer, og verdt flere hundre tusen yen.