Tai Chi

Tai Chi

  • Verdens mest praktiserte kampsport – 300 millioner mennesker beveger seg daglig gjennom dens langsomme, flytende former. Et komplett kampsystem bygget på taoistiske prinsipper: bruk mykhet for å overvinne hardhet, og avled kraft i stedet for å motsette deg den.

Stats

Opprinnelse
Kina
Grunnlagt
1670

Tai Chi (Taijiquan – «den høyeste nevens kunst») er den kinesiske interne kampsporten som har blitt verdens mest utbredte kampsport målt i antall utøvere – anslagsvis 250–300 millioner mennesker praktiserer den globalt, hovedsakelig for helse, meditasjon og stressreduksjon snarere enn kamp. Tai Chi har røtter i taoistisk filosofi og prinsippene om yin og yang, og bruker langsomme, bevisste bevegelser, koordinering av pust og kultivering av indre energi (qi) som grunnlag – noe som gjør den overflatisk sett ulik alle andre kampsporter. Likevel er Tai Chi i sitt innerste vesen et sofistikert kampsystem bygget på prinsippet om å bruke mykhet til å overvinne hardhet, ved å avlede motstanderens kraft i stedet for å stå imot den. De fem viktigste familiestilene (Chen, Yang, Wu, Wu/Hao og Sun) representerer hver sin særpregede tekniske tilnærming til de samme underliggende prinsippene.

Historie

Opprinnelse – Chen-familien og taijiquans fødsel

Den historiske opprinnelsen til tai chi er omstridt, men den historisk best forankrede forklaringen tilskriver Chen-familien i landsbyen Chenjiagou i Henan-provinsen æren for å ha grunnlagt kunsten. Chen Wangting (1580–1660), en militæroffiser under Ming-dynastiet, skal ha kombinert eksisterende kampsporter med taoistiske pusteøvelser og det teoretiske rammeverket i yin-yang-filosofien for å skape det som skulle bli Chen-stilens taijiquan. Chen-familien holdt kunsten innenfor landsbyen i nesten to århundrer, før en overføring på 1800-tallet endret alt.

Yang Luchan (1799–1872) var den første utenforstående som lærte Chen-stilens tai chi, og skal ha arbeidet som tjener i Chen-husholdningen. Senere underviste han i Beijing og skapte Yang-stilen – en mykere og mer tilgjengelig variant som ble grunnlaget for tai chis spredning over hele verden. Barnebarnet hans, Yang Chengfu, standardiserte den lange Yang-formen på 1900-tallet, og den er fortsatt den mest utbredte tai chi-formen i verden.

De fem famil शैलीene

Chen-stilen er den eldste og tydeligst kamporienterte – kjennetegnet av vekslende langsomme og eksplosive bevegelser (fa jin), lave stillinger og spiralenergi. Yang-stilen er den mest utbredte globalt – med langsommere og større bevegelser, høyere stillinger og god tilgjengelighet for eldre utøvere. Wu-stilen (Wu Jianquan) legger vekt på små, kompakte bevegelser og fremoverlent kroppsholdning. Wu/Hao-stilen er sjelden utenfor Kina, med svært kompakte bevegelser og vekt på indre energi. Sun-stilen integrerer fotarbeid fra Xingyiquan og Baguazhang, med karakteristiske åpne og lukkede håndbevegelser.

Tai chi som kampsport – dyttende hender og kampanvendelse

Tai chis kampanvendelse kommer til uttrykk gjennom Tui Shou (dyttende hender) – en følsomhetsøvelse for to personer som utvikler evnen til å kjenne en motstanders kraft, lede den bort og skape åpninger for kast, leddlåser og slag. Avanserte konkurranser i dyttende hender og den fulle kampanvendelsen av tai chis kast, leddlåser og slag utgjør et komplett kampsystem – et system mange utøvere aldri utforsker fullt ut, fordi de i stedet fokuserer på helsefordelene. Den pågående debatten om tai chis kampeffektivitet ble et kulturelt øyeblikk i Kina i 2017, da MMA-utøveren Xu Xiaodong beseiret tai chi-mesteren Wei Lei på 10 sekunder og utløste en nasjonal debatt om interne kampsporter og deres relevans i moderne tid.

Trening

Trening i Tai Chi

Tai Chi-trening begynner vanligvis med solokataen – en sekvens av sammenkoblede bevegelser som utføres langsomt og kontinuerlig, og som utvikler kroppsbevissthet, balanse, koordinasjon og stilens grunnleggende bevegelsesprinsipper. Yang-stilens korte form med 24 bevegelser (standardisert av den kinesiske regjeringen i 1956) er det vanligste utgangspunktet for nybegynnere over hele verden. Mer avansert trening omfatter de lange formene (85–108 bevegelser), våpenformer (sverd, bredsverd, stav, spyd) og partnerøvelser i Push Hands.

For helseutøvere er daglig trening av solokataen den viktigste treningen. For kampsportutøvere legges Push Hands, studier av kampanvendelser og sparring gradvis til. Den interne treningen med qi-dyrking, silketøyenergi (chan si jin i Chen-stilen) og utvikling av integrert kraft i hele kroppen er de avanserte dimensjonene som seriøse elever arbeider med i årevis eller tiår.