Karate

Karate er en japansk slag- og sparkekampsport som ble utviklet i Ryukyu-riket (dagens Okinawa) og systematisert på det japanske fastlandet tidlig på 1900-tallet. Karate kjennetegnes av lineære slag, kraftfulle spark, teknikker med åpen hånd og stive stillinger, og omfatter dusinvis av ulike stilarter – hver med sitt eget fokus, sin egen filosofi og sitt eget konkurranseformat. Fra de elegante formene i Shotokan til den brutale fullkontaktkampen i Kyokushin har karate formet kampsport over hele verden og debuterte som olympisk gren under Tokyo 2020.

Okinawanske røtter

Karates opprinnelse ligger i Okinawa, der lokale kampkunster (Te – «hånd») gjennom århundrer ble blandet med kinesisk kampsport, særlig kung fu-stilen Fujian White Crane, som ble brakt dit av handelsfolk og innvandrere. Under den japanske okkupasjonen fikk okinawanerne forbud mot å bære våpen, noe som satte fart i utviklingen av kamp­systemer med bare hender. Tre regionale hovedtradisjoner vokste frem: Shuri-te, Naha-te og Tomari-te – forfedrene til alle moderne karatestiler.

Gichin Funakoshi og introduksjonen på det japanske fastlandet

Gichin Funakoshi (1868–1957) regnes universelt som den moderne karatens far. Han var okinawansk skolelærer og kampsportutøver, og introduserte karate på det japanske fastlandet i 1922 med en banebrytende oppvisning under den første nasjonale idrettsutstillingen i Tokyo. Han grunnla Shotokan-stilen og etablerte Japan Karate Association (JKA), og forvandlet karate fra en regional okinawansk tradisjon til en nasjonal japansk kampsport. Hans prinsipp «Karate ni sente nashi» – «Det finnes ikke noe førsteslag i karate» – definerer kunstens defensive filosofi.

De viktigste stilartene

Shotokan: Grunnlagt av Gichin Funakoshi. Den mest utbredte karatestilen i verden. Kjennetegnes av lange, dype stillinger, kraftfulle lineære teknikker og sterk vekt på kata (former). Forvaltes av Japan Karate Association (JKA). Brukes som grunnstil i WKFs olympiske konkurranser.

Kyokushin: Grunnlagt av Mas Oyama i 1964. Den tøffeste og mest fysisk krevende karatestilen – fullkontaktkamp uten beskyttelsesutstyr, uten slag mot ansiktet, men med tillatte kraftfulle spark og kroppsslag. Har fostret noen av kampsportens tøffeste utøvere, blant andre Andy Hug, Francisco Filho og Semmy Schilt. Grunnlaget for mange kickboksings- og K-1-karrierer.

Goju-ryu: En av de opprinnelige okinawanske stilartene, utviklet av Chojun Miyagi. Balanserer harde (go) og myke (ju) teknikker – sirkulære blokkeringer, angrep på nært hold og pusteøvelser. En av de fire stilartene som er anerkjent av World Karate Federation.

Shito-ryu: Grunnlagt av Kenwa Mabuni, og kombinerer elementer fra Shuri-te og Naha-te. Kjent for sitt omfattende Kata-pensum – over 50 former. Sterk i Japan og populær innen konkurransekarate.

Wado-ryu: Grunnlagt av Hironori Otsuka, og kombinerer Shotokan-karate med Jiu-Jitsu-prinsipper. Legger vekt på unnvikelse og kroppsforflytning (tai sabaki) fremfor direkte blokkeringer. En av de fire stilartene som er anerkjent av WKF.

Shorin-ryu: En av de eldste okinawanske stilartene, en direkte etterkommer av Shuri-te. Raskt og lett fotarbeid samt naturlige stillinger. Det finnes flere underlinjer over hele Okinawa.

Uechi-ryu: En okinawansk stil med dype kinesiske røtter, særlig innen Pangai-noon-kung fu. Kjent for sirkulære teknikker, slag med åpne hender og tøffe øvelser for herding av kroppen.

Ashihara og Enshin: Avleggere av Kyokushin som legger vekt på sabaki (sirkulær bevegelse) for å avlede angripere og kontre fra vinkler. Populære innen fullkontaktkonkurranser.

Karate og kampsport

Kyokushin-karate er den direkte forgjengeren til K-1 og moderne kickboksing – fullkontaktformatet og turneringsstrukturen inspirerte direkte K-1 Grand Prix. Mange av K-1s største mestere – Andy Hug, Francisco Filho, Semmy Schilt – hadde dype Kyokushin-røtter. I MMA tok Lyoto Machida tradisjonell Shotokan-karate med seg til UFC og vant tittelen i lett tungvekt med unnvikende fotarbeid og eksplosive kontringsangrep som forvirret motstandere trent i konvensjonelle MMA-stiler.

Trening i karate

Karatetrening er strukturert rundt tre søyler: Kihon (grunnleggende teknikker – individuell repetisjon av teknikker), Kata (former – forhåndsarrangerte sekvenser av teknikker mot innbilte motstandere) og Kumite (sparring – bruk av teknikker mot en partner eller konkurrent).

Konkurransekarate (WKF-format) bruker kontrollert poenggivende Kumite med lett kontakt og beskyttelsesutstyr. Kyokushin og avartene av denne stilen bruker full kraft i kroppskontakt uten slag mot ansiktet. I kata-konkurranser bedømmes teknisk utførelse, rytme, kraft og kampånd.

Beltesystemet går fra hvitt via gult, oransje, grønt, blått og brunt til svart (dan-grader), med enkelte variasjoner mellom stiler og organisasjoner. Tradisjonell karatetrening utvikler eksplosiv kraft, presis timing, avstandsbedømmelse og mental disiplin.

Guide til karateutstyr

Karatedrakt (karategi): Lettere og stivere enn en judodrakt, utviklet for presis teknikk og raske bevegelser. Finnes i lett (katakonkurranse), middels og tung (kumitetrening) variant. Hvit er standard; stilspesifikke merker identifiserer skolen eller forbundet.

Kumitehansker: Lette hansker med åpne fingre for WKF-stils poengsparring. Beskytter hendene og reduserer støt under kontrollert kontakt. Røde eller blå til konkurranser.

Fotbeskyttere: Skum||||beskyttere for vristen til WKF-kumitekonkurranser. Beskytter foten ved spark, samtidig som de gir full følelse og bevegelsesfrihet.

Leggbeskyttere: Brukes i fullkontakt- og Kyokushin-trening. Med hardt skall eller skum, avhengig av kontaktnivå.

Brystbeskytter (menn/kvinner): Påkrevd i WKF-konkurranser for kvinnelige deltakere og juniorklasser. Brukes også i fullkontakttrening.

Tannbeskytter og susp: Viktig for enhver form for sparring. Ufravikelig sikkerhetsutstyr uansett stil.