Karate

Karate, også karate-dō (空手道), er en kampsport som utviklet seg i det historiske Ryukyu-riket, dagens Okinawa. Den okinawanske tradisjonen med te, bokstavelig «hånd», ble gjennom århundrene påvirket av kinesisk kampsport og fikk senere en ny form på det japanske fastlandet.

Karate er samtidig en budō, et system for selvforsvar og en konkurranseidrett. Treningsgrunnlaget består av kihon, kata og kumite. Hver skole legger vekt på ulike ting: Shotokan på lange stillinger og lineære teknikker, Gōjū-ryū på hardt og mykt, Wadō-ryū på unnvikelse og Kyokushin på fullkontakt og knockdown.

Fra Okinawa spredte karate seg via Japan til Europa, Nord- og Sør-Amerika, Asia, Oseania og Afrika. Det fikk en plass i den internasjonale konkurransearenaen og debuterte olympisk i Tokyo 2020.

Okinawanske røtter: te og tōde

På Okinawa fantes det allerede en innfødt kamptradisjon som ble kalt te eller tī Fra senmiddelalderen oppsto det omfattende kontakt med Kina. Handelsfolk, innvandrere, utsendinger og studenter brakte med seg kunnskap fra Fujian og andre deler av Kina. Gjennom denne utvekslingen oppsto tradisjoner som senere ble beskrevet under navn som tōde og Okinawa-te .

Det finnes ingen entydig fortelling om karateens nøyaktige opprinnelse. Teorier viser til mēkata, kinesisk kampkunst via Kume, handels- og tributtoppdrag samt utviklingen innen den ryukyuske samurai- og embetsmannsklassen. Forskere nyanserer betydningen av historiske regler om våpen.

Regionale tradisjoner og viktige mestre

Den tidlige historien oppsummeres ofte i Shuri-te, Naha-te og Tomari-te. Shuri-te og Tomari-te ligger til grunn for mange Shōrin-ryū- og Shotokan-tradisjoner, mens Naha-te ble en viktig kilde til Gōjū-ryū. Kanga Sakugawa, Matsumura Sōkon, Kanryō Higaonna, Chōjun Miyagi og Kanbun Uechi representerer ulike ledd i denne utviklingen.

Ankō Itosu bidro til å introdusere karate 1905 i den okinawanske undervisningen og utviklet Pinan-kataene for nybegynnere. Elevene hans utgjorde senere en stor del av karateens moderne historie.

Navnet karate-dō og moderniseringen i Japan

Skrivemåten ble endret fra 唐手, «Tang-hånd», til 空手, «tom hånd». Endelsen dō betyr «vei» eller «sti» og understreker at karate ikke bare handler om kampteknikk, men også om dannelse og selvinnsikt.

Gichin Funakoshi presenterte karate i 1922 i Tokyo. Undervisningen hans ble senere knyttet til Shotokan. Motobu Chōki la vekt på praktisk anvendelse og kumite. Også Kenwa Mabuni, Chōjun Miyagi, Hironori Ōtsuka og Kanbun Uechi brakte okinawanske tradisjoner til Japan.

Uniformer, fargede belter og kyū-dan-rangeringssystemet ble overtatt fra den bredere budō-kulturen. Til å begynne med lå hovedvekten sterkt på kata; senere utviklet lærere ulike former for avtalt og fri kumite.

Filosofi og stiler

Funakoshi la vekt på ydmykhet, høflighet og selvbeherskelse. Prinsippet «karate ni sente nashi», ofte oversatt som «det finnes ikke noe første angrep i karate», oppsummerer denne defensive holdningen. De fire japanske hovedretningene som nevnes i mange internasjonale konkurransesammenhenger, er Gōjū-ryū, Shitō-ryū, Shōtōkan og Wadō-ryū. I tillegg finnes blant annet Shōrin-ryū, Uechi-ryū, Isshin-ryū, Motobu-ryū og Kyokushin.

Okinawa og karateets utvikling

Grunnlaget for karate ble dannet på Okinawa gjennom samspillet mellom te, Okinawa-te og kinesisk kampsport. Mange detaljer bygger på senere overleveringer, og ikke alle kilder er samstemte.

Undervisning og systematisering i Japan

Fra 1905 ble karate undervist på skoler på Okinawa. I 1922 brakte Funakoshi kunsten til Tokyo. Universiteter, dōjōer og japanske budōorganisasjoner spilte senere en viktig rolle i utbredelsen.

Kumite, konkurranser og fullkontakt

Treningsformer fra Okinawa omfattet allerede partnerarbeid og kontrollerte teknikker. I Japan utviklet dette seg til forberedt kumite, fri sparring og formelle konkurranser. WKF-kumite bruker kontrollert kontakt og poenggivning, mens Kyokushin og andre fullkontaktorganisasjoner har egne knockdown-regler.

Global utbredelse

Etter andre verdenskrig spredte karate seg gjennom japanske lærere, universiteter, militærkontakter og lokale pionerer til alle kontinenter. Fra 1965 bidro JKA-instruktører som Taiji Kase, Keinosuke Enoeda, Hirokazu Kanazawa og Hiroshi Shirai sterkt til utbredelsen i Europa.

Moderne idrett

Karate sto på programmet under Tokyo 2020 og var tidligere med under ungdoms-OL i 2018. Det var ikke en del av Paris 2024. Den internasjonale utviklingen fortsetter gjennom verdensmesterskap, kontinentale mesterskap og profesjonelle konkurranser.

Karate som budō, selvforsvar og idrett

Karate kan utøves som tradisjonell kampsport, selvforsvar, fysisk trening eller konkurranseidrett. Den ene skolen arbeider hovedsakelig med kata og karakterutvikling, den andre med WKF-kumite, Kyokushin, kondisjon eller en kombinasjon av dette.

Kihon, kata og bunkai

Kihon betyr grunnlag eller fundament. Kata er faste bevegelsesmønstre der stillinger, retninger, teknikker og overganger kombineres. Med bunkai undersøker karateutøveren hvordan bevegelser kan anvendes mot en partner.

Kumite og konkurranseformer

Kumite betyr «møtet mellom hendene». Yakusoku-kumite er avtalt, jiyū-kumite gir større frihet, og shiai-kumite følger konkurranseregler. I WKF-kumite vurderes teknikk, timing, avstand, holdning og kontrollert kontakt. I knockdown- og fullkontaktkarate ligger hovedvekten mer på kraft og effekt.

Dōjō kun, kondisjon og grad

Den dōjō kun gir retningslinjer for oppførsel i treningssalen og hverdagen. Supplerende øvelser som hojo undō, makiwara og nigiri game forekommer hovedsakelig i okinawanske tradisjoner. Kyū-systemet går fra elevgrader til dangrader; farger og eksamenskrav varierer etter stil, skole og organisasjon.

Fra Okinawa til verden

Karate spredte seg fra Okinawa og Japan til nesten alle kontinenter. Japanske lærere, universitetsklubber, militære og lokale pionerer grunnla nye dōjōer. I Europa fikk særlig Shotokan, Wadō-ryū, Gōjū-ryū, Shitō-ryū og Kyokushin et bredt fotfeste.

Europa, Amerika og Asia

Frankrike, Italia og Storbritannia ble viktige europeiske sentre. I Canada og USA vokste karate gjennom japansk innvandring, militære kontakter, universiteter og lokale lærere. I Korea er forholdet historisk følsomt på grunn av den japanske koloniherskelsen, mens karateerfaringene til tidlige mestere likevel inngikk blant påvirkningene på Tang Soo Do og Taekwondo.

Afrika, Oseania og populærkultur

Også i Afrika vokste karate, med sterke miljøer blant annet i Sør-Afrika og Ghana. I Australia ble sporten videre organisert fra 1970-tallet. Filmer, TV og videospill som The Karate Kid, Cobra Kai og Street Fighter gjorde karate kjent over hele verden.

Karate i MMA og på den olympiske scenen

I MMA har Lyoto Machida, Bas Rutten, Georges St-Pierre og Stephen Thompson vist hvordan karateavstand, timing, fotarbeid og kontringer kan tilpasses en bredere kampsportkontekst. Karate sto på programmet i Tokyo 2020, med kata og kumite som disipliner.

Introduksjonen i Nederland

Nederlandsk karatehistorie knyttes ofte til Jon Bluming, som begynte å undervise i Amsterdam etter treningen sin i Japan i 1961. Kyokushin-tilnærmingen hans var kjent for fysisk hardhet, disiplin og fullkontakt. Loek Hollander ble en annen viktig nederlandsk Kyokushin-pioner.

Fra pionerer til organisert idrett

På 1960-tallet fikk også Shotokan og Wadō-ryū fotfeste i Nederland. Fra 1970- og 1980-tallet vokste behovet for forbund, graderinger, dommere, konkurranseregler og utdanning. KBN ble et viktig nasjonalt organ for breddeidrett og konkurransekarate, ved siden av stilspesifikke og fullkontaktorganisasjoner.

Nederlandsk konkurransetradisjon

Nederland har fostret sterke karateutøvere i flere perioder. Otti Roethof, Ludwig Kotzebue, Guusje van Mourik og Kenneth Leeuwin forbindes med historiske internasjonale suksesser. I senere perioder nevnes blant andre Ronny Rivano, Anthony Boelbaai og Daniël Sabanovic. Den moderne generasjonen omfatter blant andre Geoffrey Berens, Lynn Snel og Brian Timmermans.

Karate i Nederland i dag

Nederlandske dōjō tilbyr karate for barn og unge, voksne, rekreasjon, selvforsvarere og konkurranseutøvere. Den ene skolen arbeider hovedsakelig med kata og budō, den andre med WKF-kumite, Kyokushin, kondisjon eller para-karate. Den som leter etter en klubb, bør først se på undervisningsopplegget, kontaktnivået, lærerens utdanning og egne mål.

Nederland og kickboksing

Nederlands kickboksehistorie har tydelige berøringspunkter med karate. Jan Plas, Peter van den Hemel og Jan van Looyen nevnes ofte i fortellinger om utvekslingen mellom Kyokushin, Muay Thai og de tidlige nederlandske kickboksingskolene.

Etymologi og navneutvikling

Det eldste begrepet te betyr «hånd» på okinawansk. Tōde ble knyttet til «Tang-hånd» og viste til kinesisk innflytelse. På 1900-tallet ble 空手 den vanlige skrivemåten for «tom hånd». Med karate-dō ble dessuten ideen om en livsvei og karakterdannelse fremhevet.

Kata og kinesiske forbindelser

Noen Gōjū-ryū-kata har navn som knyttes til tall: Suparinpei til 108, Gojūshiho til 54, Sanseru til 36 og Seipai til 18. Forklaringene varierer. En direkte kobling til zenbuddhismen er omstridt og bør presenteres som en tolkning, ikke som et fastslått faktum.

Stiler og særpreg

Shotokan arbeider ofte med lange stillinger og kraftfulle, lineære teknikker. Gōjū-ryū kombinerer harde og myke metoder, pust og sirkulære bevegelser. Shitō-ryū har et bredt katarepertoar. Wadō-ryū legger vekt på unnvikelse og tai sabaki. Uechi-ryū bevarer sterke kinesiske innflytelser. Kyokushin er kjent for fullkontakt og knockdown.

Kata som stilminne

Kata formidler historisk informasjon, men navn, rekkefølge og utførelse varierer fra stil til stil. Pinan eller Heian, Naihanchi eller Tekki, Kusanku eller Kankū, Seisan, Sanchin, Seipai og Suparinpei kan derfor ha en annen form i ulike tradisjoner.

Rang, grader og konkurranseorganisasjoner

Det kyū-systemet går fra elevgrader til dangrader. Graderinger kan omfatte kihon, kata, bunkai, selvforsvar, tameshiwari og kumite. Kravene varierer etter stil, skole og organisasjon.

WKF arrangerer internasjonale kata- og kumitekonkurranser. WUKF tilbyr et internasjonalt forbund der flere stiler og føderasjoner kan delta. Fullkontaktorganisasjoner som Kyokushin bruker egne regler for knockdown og slagkraft. biedt een internationaal verband waarin meerdere stijlen en federaties kunnen deelnemen. Full-contactorganisaties zoals Kyokushin gebruiken eigen regels voor knockdown en impact.

Filosofi og dōjō kun

Kjernen i karate-dō ligger ikke bare i å vinne, men i disiplin, ydmykhet, mot, respekt og selvbeherskelse. Dōjō kun omsetter disse verdiene til retningslinjer for treningen og hverdagen.

Funakoshi knyttet karate til et klart sinn, åpenhet for kritikk og tilbakeholdenhet utenfor treningssalen. Utøveren lærer å utvikle styrke uten å bruke den unødvendig.

Karate i film, TV og dataspill

Karates verdensomspennende popularitet ble styrket av The Karate Kid, Cobra Kai, kampsportfilmer og videospill. Street Fighter gjorde karatefigurer kjent for et stort arkadepublikum. The Matrix brukte Kenpo-karate som en del av Neos fiktive kamptrening. Slike produksjoner øker synligheten, men blander ofte karate med kungfu, taekwondo og andre asiatiske kampsporter i populærkulturen.

Kjente filmstjerner og stilarter

Skuespillere og stuntutøvere knyttes i kilder til ulike stilarter, blant annet Kyokushin, Shitō-ryū, Gōjū-ryū, Shotokan, Shōrin-ryū og Shindō jinen-ryū. Bruce Lee, Chuck Norris, Jackie Chan, Sammo Hung og Jet Li kommer fra ulike kampsporttradisjoner og bør derfor ikke automatisk beskrives som karateutøvere.

Hvorfor karate er mer enn teknikk

Karate utvikler kroppskontroll, timing, avstandsforståelse, kondisjon og mental motstandskraft. På tradisjonelle skoler knyttes disse ferdighetene til karakterutvikling; på konkurranseskoler omsettes de til taktikk, hurtighet og beslutningstaking under press.

Betydningen av en teknikk avhenger av konteksten. En bevegelse i kata kan skjule en blokkering, et slag, en låseteknikk, et kast eller et forflytningsprinsipp. Derfor utgjør bunkai en bro mellom formen og den praktiske anvendelsen.