Karate

Okinawanske røtter: te og tōde

På Okinawa fantes det allerede en innfødt kamptradisjon som ble kalt te eller tī Fra senmiddelalderen oppsto det omfattende kontakt med Kina. Handelsfolk, innvandrere, utsendinger og studenter brakte med seg kunnskap fra Fujian og andre deler av Kina. Gjennom denne utvekslingen oppsto tradisjoner som senere ble beskrevet under navn som tōde og Okinawa-te .

Det finnes ingen entydig fortelling om karateens nøyaktige opprinnelse. Teorier viser til mēkata, kinesisk kampkunst via Kume, handels- og tributtoppdrag samt utviklingen innen den ryukyuske samurai- og embetsmannsklassen. Forskere nyanserer betydningen av historiske regler om våpen.

Regionale tradisjoner og viktige mestre

Den tidlige historien oppsummeres ofte i Shuri-te, Naha-te og Tomari-te. Shuri-te og Tomari-te ligger til grunn for mange Shōrin-ryū- og Shotokan-tradisjoner, mens Naha-te ble en viktig kilde til Gōjū-ryū. Kanga Sakugawa, Matsumura Sōkon, Kanryō Higaonna, Chōjun Miyagi og Kanbun Uechi representerer ulike ledd i denne utviklingen.

Ankō Itosu bidro til å introdusere karate 1905 i den okinawanske undervisningen og utviklet Pinan-kataene for nybegynnere. Elevene hans utgjorde senere en stor del av karateens moderne historie.

Navnet karate-dō og moderniseringen i Japan

Skrivemåten ble endret fra 唐手, «Tang-hånd», til 空手, «tom hånd». Endelsen dō betyr «vei» eller «sti» og understreker at karate ikke bare handler om kampteknikk, men også om dannelse og selvinnsikt.

Gichin Funakoshi presenterte karate i 1922 i Tokyo. Undervisningen hans ble senere knyttet til Shotokan. Motobu Chōki la vekt på praktisk anvendelse og kumite. Også Kenwa Mabuni, Chōjun Miyagi, Hironori Ōtsuka og Kanbun Uechi brakte okinawanske tradisjoner til Japan.

Uniformer, fargede belter og kyū-dan-rangeringssystemet ble overtatt fra den bredere budō-kulturen. Til å begynne med lå hovedvekten sterkt på kata; senere utviklet lærere ulike former for avtalt og fri kumite.

Filosofi og stiler

Funakoshi la vekt på ydmykhet, høflighet og selvbeherskelse. Prinsippet «karate ni sente nashi», ofte oversatt som «det finnes ikke noe første angrep i karate», oppsummerer denne defensive holdningen. De fire japanske hovedretningene som nevnes i mange internasjonale konkurransesammenhenger, er Gōjū-ryū, Shitō-ryū, Shōtōkan og Wadō-ryū. I tillegg finnes blant annet Shōrin-ryū, Uechi-ryū, Isshin-ryū, Motobu-ryū og Kyokushin.

Okinawa og utviklingen av karate

Grunnlaget for karate ble formet på Okinawa gjennom samspillet mellom te, Okinawa-te og kinesisk kampkunst. Mange detaljer bygger på senere overleveringer, og kildene er ikke entydige.

Undervisning og systematisering i Japan

Fra 1905 ble karate undervist på okinawanske skoler. I 1922 brakte Funakoshi kunsten til Tokyo. Universiteter, dōjōer og japanske budō-organisasjoner spilte deretter en viktig rolle i utbredelsen.

Kumite, konkurranser og fullkontakt

Okinawanske treningsformer omfattet allerede partnerarbeid og kontrollerte teknikker. I Japan utviklet dette seg til forberedt kumite, fri sparring og formelle konkurranser. WKF-kumite bruker kontrollert kontakt og poenggivning, mens Kyokushin og andre fullkontaktorganisasjoner har egne knockdown-regler.

Global utbredelse

Etter andre verdenskrig spredte karate seg via japanske lærere, universiteter, militære kontakter og lokale pionerer til alle kontinenter. Fra 1965 bidro JKA-instruktører som Taiji Kase, Keinosuke Enoeda, Hirokazu Kanazawa og Hiroshi Shirai sterkt til utbredelsen i Europa.

Moderne idrett

Karate sto på programmet under Tokyo 2020 og hadde tidligere vært med under ungdoms-OL i 2018. Det var ikke en del av Paris 2024. Den internasjonale utviklingen fortsetter gjennom verdensmesterskap, kontinentale mesterskap og profesjonelle turneringer.

Etymologi og navneutvikling

Det eldste begrepet te betyr «hånd» på okinawansk. Tōde ble knyttet til «Tang-hånd» og viste til kinesisk innflytelse. På 1900-tallet ble 空手 den vanlige skrivemåten for «tom hånd». Med karate-dō ble dessuten ideen om en livsvei og karakterdannelse fremhevet.

Kata og kinesiske forbindelser

Noen Gōjū-ryū-kata har navn som knyttes til tall: Suparinpei til 108, Gojūshiho til 54, Sanseru til 36 og Seipai til 18. Forklaringene varierer. En direkte kobling til zenbuddhismen er omstridt og bør presenteres som en tolkning, ikke som et fastslått faktum.

Stiler og særpreg

Shotokan arbeider ofte med lange stillinger og kraftfulle, lineære teknikker. Gōjū-ryū kombinerer harde og myke metoder, pust og sirkulære bevegelser. Shitō-ryū har et bredt katarepertoar. Wadō-ryū legger vekt på unnvikelse og tai sabaki. Uechi-ryū bevarer sterke kinesiske innflytelser. Kyokushin er kjent for fullkontakt og knockdown.

Kata som stilminne

Kata formidler historisk informasjon, men navn, rekkefølge og utførelse varierer fra stil til stil. Pinan eller Heian, Naihanchi eller Tekki, Kusanku eller Kankū, Seisan, Sanchin, Seipai og Suparinpei kan derfor ha en annen form i ulike tradisjoner.

Rang, grader og konkurranseorganisasjoner

Det kyū-systemet går fra elevgrader til dangrader. Graderinger kan omfatte kihon, kata, bunkai, selvforsvar, tameshiwari og kumite. Kravene varierer etter stil, skole og organisasjon.

WKF arrangerer internasjonale kata- og kumitekonkurranser. WUKF tilbyr et internasjonalt forbund der flere stiler og føderasjoner kan delta. Fullkontaktorganisasjoner som Kyokushin bruker egne regler for knockdown og slagkraft. biedt een internationaal verband waarin meerdere stijlen en federaties kunnen deelnemen. Full-contactorganisaties zoals Kyokushin gebruiken eigen regels voor knockdown en impact.

Filosofi og dōjō kun

Kjernen i karate-dō ligger ikke bare i å vinne, men i disiplin, ydmykhet, mot, respekt og selvbeherskelse. Dōjō kun omsetter disse verdiene til retningslinjer for treningen og hverdagen.

Funakoshi knyttet karate til et klart sinn, åpenhet for kritikk og tilbakeholdenhet utenfor treningssalen. Utøveren lærer å utvikle styrke uten å bruke den unødvendig.