Yagli Gures

Hva er Yağlı Güreş?

Yağlı Güreş, også kalt tyrkisk oljebryting, er den tradisjonelle tyrkiske formen for bryting der pehlivanene smører kroppen og kıspet i skinn inn med olivenolje. Olj

Sporten utøves vanligvis på et gressfelt og er nært knyttet til tyrkisk historie, musikk, ritualer og gjestfrihet. Yağlı Güreş er ikke det samme som olympisk fristilbryting eller gresk-romersk bryting, selv om grenene deler kast- og kontrollteknikker.

• Pehlivan - bryteren; tittelen viser til mot, ferdighet og mesterskap.
• Kıspet - skinnbuksen som går like nedenfor kneet, og som i mange teknikker utgjør det viktigste gripepunktet.
• Olivenolje - gjør det vanskelig å få grep om hud og klær og gir sporten dens særegne tekniske karakter.
• Kırkpınar - årets tyrkiske høydepunkt i Edirne, med tittelen başpehlivan som hovedpremie.

Opprinnelse og historisk utvikling

Former for oljebryting knyttes i ulike kilder til oldtidssamfunn i Mesopotamia, Egypt, Trakia, Balkan, Hellas og Roma. Også i andre tyrkisktalende områder finnes beslektede folkebrytingstradisjoner under navn som Köraş, Khuresh og Kurash. Disse likhetene viser en bred brytehistorie, men beviser ikke at hver moderne form har én ubrutt opprinnelse.

I Anatolia ble Yağlı Güreş påvirket av Karakucak Güreşi, en tradisjonell form for fribryting som forbindes med seldsjukkenes og senere Det osmanske rikets historie. I Det osmanske riket utviklet bryterne seg i tekke, treningssteder som kunne ha både en fysisk og åndelig funksjon.

Kırkpınar

Kırkpınar i Edirne er den mest kjente Yağlı Güreş-festivalen. Kilder oppgir ulike startår, blant annet 1346, 1361 og 1362, avhengig av om man tar utgangspunkt i en legendarisk tradisjon, den første konkurransen eller turneringens kontinuitet. Derfor er den forsiktige formuleringen at Kırkpınar er en århundregammel, kontinuerlig organisert tyrkisk brytefestival.

Den kjente opprinnelseslegenden forteller om førti osmanske krigere som brytet med hverandre under et felttog. Navnet Kırkpınar forklares ofte med kırk pınar, «førti kilder». Legenden er kulturelt viktig, men må skilles fra den dokumenterte konkurransehistorien.

Kırkpınar beskrives ofte som et av verdens eldste kontinuerlig organiserte idrettsarrangementer. Yağlı Güreş har stått på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv siden 2010.

Regler og konkurransesystem

En bryter taper når ryggen berører bakken på grunn av motstanderens handling, når han sitter bakoverlent på begge hender, eller når begge albuene eller én albue og én hånd berører bakken. En kamp kan også avgjøres når en bryter løfter motstanderen, bærer ham tre skritt eller snurrer rundt med ham.

Grepet i kıspet er karakteristisk. Å føre en arm gjennom motstanderens bukse og derfra etablere kontroll kalles paça kazık. En kıspet som glir så langt ned at kjønnsorganene blir synlige, kan etter reglene føre til tap. God passform og respektfull overholdelse av reglene er derfor viktig.

Historisk kunne kampene vare ubegrenset og fortsette i flere timer eller enda lenger. Moderne formater bruker tidsbegrensninger, som varierer etter kategori og organisasjon. De oppgitte kildene nevner blant annet tretti minutter for visse kategorier og førti minutter for hovedklassen, med eventuell forlengelse eller avgjørelse på poeng. Sjekk alltid det gjeldende regelverket.

Vinneren av hovedturneringen får tittelen başpehlivan, «hoved- eller fremste bryter», og en pengepremie. En pehlivan som vinner tre år på rad, kan motta et gullbelte. Også lavere plasseringer og deltakelse kan belønnes.

Trening i Yağlı Güreş

Trening utvikler styrke i overkroppen, grepsstyrke, kontroll over hofter og kjernemuskulatur, balanse og evnen til å arbeide fra en glatt posisjon. Pehlivaner trener med kıspet, øver på kast og kontrollposisjoner og bygger opp sin tekniske erfaring gjennom mange år med konkurranser.

Å trene med olje er viktig fordi bryting uten olje ikke fullt ut etterligner de spesifikke grep- og balanseutfordringene i Yağlı Güreş. Idretten krever en gradvis opptrapping og kyndig veiledning, særlig ved bæring, vendinger og fall.

Tekke og brytermiljø

Historiske tekke var mer enn vanlige treningssaler: De kunne fungere som møteplasser der fysisk trening, disiplin, spiritualitet og sosiale verdier møttes. Idealet til pehlivanen omfatter, i tillegg til tekniske ferdigheter, også respekt, beskjedenhet i seier og verdighet i nederlag.

Ritual og betydning

Peşrev er den seremonielle åpningen av en Yağlı Güreş-kamp. Den er samtidig en teatralsk introduksjon, oppvarming og bønneritual. Bryterne stiller seg opp, beveger seg rytmisk, hilser på hverandre og lytter til cazgır, seremonimesteren og kunngjøreren.

Håndkontakten i seremonien symboliserer kameratskap og gjensidig respekt. I tyrkisk tradisjon kan en bryter også vise respekt for en eldre motstander etter en seier eller et nederlag ved å kysse motstanderens hånd. Davul og zurna akkompagnerer kampene og knytter sportsøyeblikket til regional musikk og festkultur.

Klær og utstyr

Kıspet er en skinnbukse som går like nedenfor kneet, og den tilpasses individuelt. Eldre kıspet av bøffelskinn kunne være mye tyngre enn moderne modeller. I dag brukes ofte kıspet av kalveskinn; vekten varierer avhengig av materiale, modell og oljemengde.

Pehlivanen bryter vanligvis barbeint og med overkroppen bar. Olivenolje påføres kroppen og kıspet før og under arrangementet. Oljen har en teknisk effekt, men er også en del av ritualet og sportens gjenkjennelige visuelle uttrykk.

Yağlı Güreş i Nederland

I Nederland er Yağlı Güreş ikke en bredt daglig organisert konkurranseidrett. Idretten forekommer her hovedsakelig i form av kulturelle demonstrasjoner, sporadiske arrangementer og mindre workshopper. Det passer med idrettens rolle som en del av tyrkisk kulturarv, men betyr ikke at det ikke finnes individuelle utøvere eller organiserte initiativer.

Organisasjoner som Türkevi Amsterdam har tidligere arrangert arrangementer og utgaver der Yağlı Güreş ble vist som en forbindelse mellom det tyrkiske miljøet og det nederlandske samfunnet. Kulturfestivaler i byer med et stort tyrkisk-nederlandsk miljø kan invitere pehlivaner til en demonstrasjon eller et arrangement.

Det finnes også rekreasjons- og underholdningsaktiviteter som bruker betegnelsen oljebryting. Disse står løsrevet fra den århundregamle Yağlı Güreş-tradisjonen, den tyrkiske konkurransekulturen og pehlivan-opplæringen. Den som ønsker å trene eller delta på et arrangement, bør derfor først undersøke hvem arrangøren er, hvilke regler som gjelder, og om det dreier seg om idrett, demonstrasjon eller underholdning.

Konkurranser utenfor Tyrkia

Det finnes organiserte Yağlı Güreş-konkurranser utenfor Tyrkia. I Nederland knyttes konkurranser og initiativer blant annet til Koninklijke Nederlandse Krachtsport en Fitnessfederatie, KNKF. Omfanget, kalenderen og den aktuelle statusen for arrangementene kan endre seg og må kontrolleres hos arrangøren.

For de store tradisjonelle konkurransene reiser entusiaster og brytere ofte til Tyrkia. Türkiye Güreş Federasyonu og arrangørene av Kırkpınar publiserer den offisielle konkurranseinformasjonen og den aktuelle kalenderen.

Yağlı Güreş i tyrkisk brytekultur

Güreş betyr bryting og kan i Tyrkia vise til et langt bredere landskap enn bare oljebryting. Çayır güreşi er folkebryting på gress; minder güreşi er olympisk bryting på matte. Karakucak Güreşi og Yağlı Güreş er landlige folkebrytingsstiler, mens Aba Güreşi, Aşırtmalı Aba, Kısa Şalvar, Kuşak eller Tatar Güreşi og Şalvar Güreşi er regionale varianter.

De ulike stilene bruker egne klær, underlag, grep, ritualer og konkurranseregler. Yağlı Güreş bør derfor ikke beskrives som ganske enkelt olympisk bryting med olje.

Sportsbryting i Tyrkia

I tillegg til folkebryting praktiseres fristilbryting og gresk-romersk bryting i Tyrkia. Tyrkiske lag har oppnådd internasjonale resultater i verdensmesterskap. Turneringer som Yaşar Doğu og Vehbi Emre & Hamit Kaplan er eksempler på den organiserte konkurransekalenderen for sportsbryting.

Kjente pehlivaner

Historiske og moderne navn som forbindes med Yağlı Güreş, er Kel Aliço, Koca Yusuf, Katrancı Mehmet Pehlivan, Adalı Halil, Hergeleci İbrahim, Kızılcıklı Mahmut, Kurtdereli Mehmet, Bandırmalı Kara Ali, Tekirdağlı Hüseyin, İbrahim Karabacak, Ahmet Taşçı, Recep Kara, Ali Gürbüz, İsmail Balaban, Orhan Okulu, Fatih Atlı, Mehmet Yeşilyeşil og Osman Aynur.

Noen navn forekommer også i kilder med regionale betegnelser, som Kızılcıklı Mahmut fra Silistra, Katrancı Mehmet fra Shumen, Kara Ahmet fra Razgrad, Başol Yağcı fra Sındırgı og İzzet fra Silivri. De doble oppføringene i den innsendte listen er slått sammen.

Ağaer

Ağaene har en støttende og seremoniell rolle rundt Kırkpınar. Nevnte ağaer er Süleyman Şahin, Gazanfer Bilge, Alper Yazoğlu, Hüseyin Şahin og Seyfettin Selim. Det gylne beltet som er tildelt enkelte ağaer, må skilles fra det gylne beltet som en pehlivan kan oppnå gjennom gjentatte sportslige seire.

Konkurranser og utmerkelser

Başpehlivan er vinneren av den høyeste kategorien i hovedturneringen. I tillegg til tittelen kan det tildeles pengepremier, utmerkelser og reiserefusjon. I noen formater mottar også andre- og tredjeplasser en premie.

De nøyaktige kategoriene, tidsbegrensningene, poengberegningen og vilkårene for et gullbelte avhenger av det gjeldende regelverket. Historiske regler og moderne turneringsregler bør ikke blandes sammen uten forklaring.

Se eller bli kjent med Yağlı Güreş

Den som besøker et arrangement, kan legge merke til peşrev, musikken, kıspet, påføringen av olje og hvordan pehlivanene viser respekt. En demonstrasjon viser ofte ritualet og den kulturelle betydningen, mens en konkurranse i tillegg følger et strengt teknisk og fysisk system.

For interesserte i Nederland er det lurt å innhente oppdatert informasjon direkte fra en kulturorganisasjon, et bryteforbund eller arrangøren. Kontroller om arrangementet er en ekte Yağlı Güreş-konkurranse, en demonstrasjon, en workshop eller en underholdningsaktivitet.

Yağlı Güreş i bilder

Bilder av Yağlı Güreş viser ofte grønne gressletter, innoljede pehlivaner, skinnende kıspets i skinn, tromme- og zurnamusikk samt den seremonielle peşrevi. Disse bildene hører sammen med en idrett der konkurranse, ritualer, historie og fellesskap ikke kan skilles fra hverandre.

Oljen gjør idretten lett gjenkjennelig, men kjernen er fortsatt bryting: posisjon, grep, balanse, kast, å bære motstanderen og respekt for motstanderen.