Kendo

Kendo er den japanske kampsporten innen sverdkamp – en moderne, sportslig videreutvikling av samuraienes sverdkunst på slagmarken (kenjutsu), som bruker øvingssverd av bambus (shinai) og beskyttelsesutstyr (bogu). Navnet betyr «sverdets vei». Kendo praktiseres av over 6 millioner mennesker verden over og er samtidig en konkurranseidrett, en fysisk disiplin og en dypt filosofisk praksis forankret i bushido – samuraienes adferdskodeks. Vektleggingen av etikette, ånd og selvutvikling, i tillegg til teknisk dyktighet, gjør kendo til en av Japans mest helhetlige kampveier.

Fra slagmarkens kenjutsu til moderne kendo

Kendo har sine røtter i kenjutsu – systemene for sverdkamp som den japanske samuraiklassen utviklet gjennom århundrer med føydal krigføring. Da Japan ble modernisert under Tokugawa-shogunatet (1603–1868) og krigføring i stor skala ble mindre vanlig, utviklet kenjutsu-skolene (ryu) seg fra forberedelse til slagmarken mot filosofisk og teknisk fordypning. Innføringen av shinai (treningssverd av splittet bambus) og bogu (beskyttelsesutstyr) på 1700-tallet – tilskrevet Naganuma Sirōzaemon Kunisato rundt 1710 – forvandlet treningen ved å gjøre det mulig å utføre slag med full kontakt uten alvorlige skader.

Meiji-restaurasjonen (1868) truet først tradisjonell kampsport, men kendo ble gjenopplivet og standardisert som en nasjonal disiplin for fysisk fostring og karakterutvikling. Dai Nippon Butoku Kai (Foreningen for Japans store kampdyder), grunnlagt i 1895, utarbeidet det første enhetlige kendo-pensumet og fremmet kunsten nasjonalt. Etter andre verdenskrig ble kendo kortvarig forbudt av de allierte okkupasjonsmyndighetene som en militaristisk praksis, men ble gjeninnført i 1952 i en reformert, uttrykkelig sportslig form da All Japan Kendo Federation ble grunnlagt.

Kendoteknikk og konkurranse

Kendokonkurranser (shiai) vinnes ved å score to gyldige treff (ippon) før motstanderen. Gyldige mål er men (hjelm/hode), kote (høyre eller venstre håndledd), do (siden av kroppsrustningen) og tsuki (støt mot strupen). Hvert treff må utføres med riktig ånd (kiai – kampropet), riktig teknikk (med korrekt del av shinai), riktig mål, riktig holdning og riktig kroppsbevegelse samtidig – en standard kalt yuko-datotsu (effektivt treff).

Dette flerlagskriteriet for gyldighet gjør kendos poengbedømming subjektiv og dypt filosofisk – et teknisk perfekt treff som mangler ånd, er ugyldig. Vektleggingen av zanshin (fortsatt mental årvåkenhet og riktig holdning etter et treff) gjenspeiler kendos samuraiarv, der et senket forsvar etter et treff kunne være dødelig.

Kata, iaido og den bredere kendofamilien

Ved siden av shinai-konkurranser studerer seriøse kendo-utøvere Nihon Kendo Kata – 10 formelle, parvise sverdformer utført med tresverd (bokuto) som bevarer de klassiske kenjutsu-teknikkene som ligger til grunn for kendo. Iaido – kunsten å trekke, hugge med og sette sverdet tilbake i sliren i én flytende bevegelse – praktiseres sammen med kendo i mange dojoer som en komplementær disiplin for å utvikle presisjon, ro og sverdbevissthet. Jodo (teknikker med kort stav mot sverd) fullfører FIKs tre disipliner.

Trening i Kendo

Kendo-trening begynner med suburi – solo slagtrening med en bokuto eller en tung treningsshinai, som utvikler riktig huggteknikk, fotarbeid (fumikomi – det trampende steget) og kroppsholdning. Grunnleggende slag (men, kote, do, tsuki) øves mot en partner iført bogu i kakari-geiko (angrepstrening) og kirikaeshi (kontinuerlige men-slag med respons fra partneren). Ji-geiko (fri sparring) er den viktigste treningsmetoden for viderekomne utøvere.

Fumikomi – et kraftfullt trampende steg som ledsager hvert slag – er Kendos karakteristiske bevegelse og genererer kraft fra bakken gjennom samtidig fotisett og kontakt med shinai. Den kombinerte lyden av fumikomi og shinai-slaget, sammen med kiai-ropet, er den definerende sanseopplevelsen i en Kendo-dojo.

Dan/Kyu-gradssystemet går fra nybegynnergrader i kyu opp til 8. Dan – den høyeste graden som kan oppnås, og som kun tildeles av All Japan Kendo Federation til utøvere som har viet livet sitt til kunsten. Beståttprosenten på 8. Dan-eksamen er vanligvis under 1 %.

Guide til kendo-utstyr

Shinai: Det splittede bambussverdet for trening – fire bambusstaver bundet sammen med lærbeslag. Shinai som brukes i konkurranser, må oppfylle strenge FIK-spesifikasjoner for lengde og vekt basert på alder og kjønn. Shinai krever regelmessig vedlikehold – kontroller for splinter, stram beslagene og skift ut slitte deler.

Bogu (rustningssett): Den firedelte beskyttende rustningen som består av men (hjelm med ansiktsgitter), kote (polstrede hansker), do (lakkert bryst- og sidebeskyttelse) og tare (hofte- og skrittbeskytter). Bogu av høy kvalitet er en betydelig investering – gode sett varer i flere tiår med riktig pleie. Maskinsydd bogu er rimeligere; håndsydd (tezashi) er den tradisjonelle kvalitetsstandarden.

Kendogi og hakama: Treningsuniformen – en tykk indigofarget bomullsoverdel (kendogi) som brukes under hakamaen (vide bukser med folder). Indigofargen har tradisjonelt antibakterielle egenskaper. Hakamaens farge er vanligvis mørk marineblå eller svart i kendo.

Bokuto: Tresverd for kata-trening. Bokuto i standard kendo følger spesifikasjonene fra All Japan Kendo Federation. Suburito (tungt treningsbokuto) brukes til å utvikle styrke og teknikk for hogging.