Kobudo

Kobudo (også skrevet Kobujutsu) er den tradisjonelle, væpnede kampkunsten fra Okinawa – det væpnede motstykket til karatens ubevæpnede teknikker. Kobudo ble utviklet på Ryukyu-øyene (dagens Okinawa) gjennom flere århundrer og viderefører kampteknikker for et særpreget arsenal av okinawiske våpen, inkludert bo (stav på rundt 180 cm), sai (metalltreudd), nunchaku (to deler forbundet med snor eller kjetting), tonfa (batong med sidehåndtak), kama (sigd) og eku (åre). Mange av disse våpnene oppsto som redskaper til jordbruk eller fiske – en praktisk tilpasning av okinawiske allmuesfolk som ble nektet å bære konvensjonelle våpen under den japanske okkupasjonen. Kobudo og karate har de samme historiske røttene og trenes tradisjonelt sammen som to halvdeler av et komplett okinawisk kampsportsystem.

Okinawa – fødestedet for kampkunster med bare hender og våpen

Ryukyu-kongedømmet (Okinawa) var et maritimt handelssentrum som knyttet sammen Japan, Kina og Sørøst-Asia. Denne posisjonen ga de okinawanske kampkunstene en unik blanding av påvirkning fra kinesiske kampkunster (særlig fra Fujian-provinsens hvite trane og andre sørkinesiske systemer) og opprinnelige okinawanske kamptradisjoner. Da Satsuma-klanen fra Japan invaderte og okkuperte Ryukyu-kongedømmet i 1609, beslagla de konvensjonelle våpen fra befolkningen – noe som fremskyndet utviklingen av både Te (forløperen til karate, kamp med bare hender) og Kobudo (våpenkunster basert på redskaper som ikke kunne beslaglegges uten også å beslaglegge redskapene som ble brukt i dagliglivet).

Bo-staven var en spaserstokk og bærestang. Kamaen var en rissigd. Ekuen var en åre. Nunchaku kan ha oppstått som et hestebissel eller en kornpisk. Tonfaen som et håndtak til en møllestein. Hvert våpen ble utviklet fra et praktisk redskap til et sofistikert kampsystem – en bemerkelsesverdig tilpasningsprosess som skapte noen av de mest særpregede våpnene i hele kampkunstens historie.

De viktigste Kobudo-våpnene

Bo (roku shaku bo): Den seks fot lange staven – det grunnleggende Kobudo-våpenet og det første som læres i de fleste læreplaner. Kraftfulle sveipende teknikker og støt utviklet for å utnytte maksimal rekkevidde. Påvirkning fra Shaolin-stavkamp er tydelig i okinawanske bo-teknikker.

Sai: En tregrenet metalltrident som brukes parvis. Først og fremst et avlednings- og låsevåpen, ikke et stikkvåpen – saien fanger sverdblader og låser dem fast. Den brukes også som slagvåpen med skaftenden (tsukagashira).

Nunchaku: To deler av hardtre som er forbundet med snor eller kjede. Ekstremt raskt og uforutsigbart i kyndige hender – våpenet som Bruce Lee gjorde verdensberømt, selv om den okinawanske tradisjonen er flere hundre år eldre enn dens popkulturelle gjennombrudd.

Tonfa: Stavvåpenet med sidehåndtak – holdes med håndtaket grepet og staven langs underarmen, eller svinges i kraftfulle bueslag. Det moderne politibatongen med sidehåndtak er direkte avledet fra den okinawanske tonfaen.

Kama: Den tradisjonelle sigden, brukt alene eller parvis. Kort rekkevidde og ødeleggende kutteevne. Brukes ofte sammen med en vektet kjede (kusarigama) i klassiske teknikker.

Kobudo og karate – to halvdeler av ett system

Historisk trente okinawanske kampkunstutøvere både Te (bare hender) og Kobudo som ett samlet system. Grunnleggerne av moderne karate – Itosu Anko, Higashionna Kanryo og Chojun Miyagi – var også mestere i Kobudo. Da Gichin Funakoshi introduserte karate på det japanske fastlandet på 1920-tallet, lot han i stor grad våpenpensumet ligge og fokuserte på teknikker med bare hender for japanske skole- og universitetsmiljøer. Denne splittelsen skapte dagens situasjon, der karate og Kobudo ofte praktiseres separat – men tradisjonelle okinawanske skoler (særlig de som er tilknyttet Ryukyu Kobudo Hozon Shinkokai og Okinawa Kobudo Doushi Rensei-kai) viderefører den enhetlige tradisjonen.

Trening i Kobudo

Kobudo-trening er strukturert rundt kata (forhåndsbestemte former) for hvert våpen – sekvenser med teknikker mot innbilte motstandere som inneholder våpenets komplette taktiske pensum. Viktige bo-kataer omfatter Shushi no Kon, Sakugawa no Kon og Choun no Kon. Sai-kataer omfatter Nicho Sai og Sancho Sai. Hver kata øves først alene og analyseres deretter gjennom bunkai med en partner (øvelse i anvendelse) for å trekke ut de praktiske kampteknikkene.

Trening med våpenpar – for eksempel én utøver med bo og én med sai – utvikler de spesifikke taktiske samhandlingene mellom våpnene og er sentralt i viderekommen Kobudo-trening. Konkurranse i Kobudo (katafremføring, bedømt etter teknisk utførelse og kampånd) organiseres av flere internasjonale organer, blant annet FMK (Federation of Martial Arts Kobudo).

Veiledning for Kobudo-utstyr

Bo: Standard bo til trening og konkurranser er laget av hvit eik (shiro kashi) – hardt, tett og motstandsdyktig mot brudd. Rød eik og rottingbo brukes også. Konkurransebo må oppfylle krav til lengde (omtrent 182 cm / 6 fot). Skumpolstret bo for nybegynnere.

Sai: Sai av stål eller sinklegering til trening og øvelser. Sløve konkurransesai til fremføring. Vekten (vanligvis 500–700 g per stykk) påvirker teknikken og er et spørsmål om personlig preferanse.

Nunchaku: Hardtre (vanligvis rød eller hvit eik) forbundet med tau eller kjede til tradisjonell trening. Skumpolstret nunchaku for nybegynnere og kontakttrening. Merk: Nunchaku er underlagt restriksjoner eller forbud i flere europeiske land – sjekk lokale regler.

Tonfa: Tonfa av hardtre til kata-trening. Tonfaens vekt og balanse er avgjørende – tyngre hardtre utvikler skulderstyrken våpenet krever.

Uniform: Standard karate-gi (vanligvis hvit) brukes til kobudo-trening, ettersom de to kunstene deler den samme dojokulturen.