Kobudo

Okinawa og utviklingen av våpentradisjoner

Ryūkyū-øyene, med Okinawa som sentrum, lå langs en viktig handels- og diplomatisk rute mellom Japan, Kina, Taiwan og Sørøst-Asia. Disse kontaktene påvirket de lokale kampkunstene, i tillegg til teknikker og tradisjoner som oppsto på Okinawa. Ryūkyū-kampkunster ble i ulike perioder omtalt med navn som te, ti, Tōde og Okinawa-te.

Den populære forklaringen om at bønder utviklet alle våpnene sine fra landbruksredskaper fordi de ikke fikk bære vanlige våpen, er historisk sett utilstrekkelig dokumentert. Begrensninger på våpeneierskap og offentlig trening eksisterte i visse perioder, men forskning viser også til rollen til kriger- og embetsmannsklasser samt påvirkning fra Kina og Sørøst-Asia. Opprinnelsen til hvert enkelt våpen kan derfor ikke reduseres til én fortelling om landbruk.

Våpen som bō, eku, kama og tonfa knyttes noen ganger til dagligdagse redskaper. Det kan forklare deler av deres senere form og bruk, men beviser ikke at enhver okinawansk våpentradisjon ble oppfunnet direkte av bønder.

Bevaring og moderne videreføring

På 1900-tallet kom flere okinawanske våpentradisjoner under press. Lærere som Taira Shinken, Chōgi Kishaba, Kenwa Mabuni, Shinko Matayoshi og andre mestre spilte en rolle i videreføringen, innsamlingen eller systematiseringen av kata og treningsmetoder. De nøyaktige linjene og pensumene varierer mellom organisasjonene.

Moderne organisasjoner bruker blant annet navn som Ryūkyū Kobudō og Ryūkyū Kobujutsu. Ingen organisasjon representerer automatisk alle okinawanske tradisjoner, og bevarte former er ikke nødvendigvis uforandret siden sin antatte opprinnelse.

Kobudō og karate

Okinawansk Kobudō og karate deler en regional historie og praktiseres sammen på enkelte skoler. Begge tradisjonene bruker prinsipper for holdning, fotarbeid, timing, kroppsrotasjon og avstand. Noen karateorganisasjoner inkluderer Kobudō som et tilleggselement, mens andre skoler kun tilbyr ubevæpnet trening.

Det finnes former med tomme hender og våpen med beslektede navn, som Kankū-dai og Kankū-sai, eller Gojūshiho og Gojūshiho-no-sai. Slike par er ikke automatisk bevis på at våpenformen er en gammel, selvstendig Okinawansk Kobudō-kata; noen ble senere utviklet fra karate.

Omvendt inneholder enkelte eldre våpenformer bevegelser som ligner på teknikker med tomme hender. Forholdet er derfor et samspill mellom tradisjonene, ikke en enkel linje der den ene kunsten er en dokumentert forgjenger for den andre.

Linjer, stilarter og organisasjoner

Okinawansk Kobudō har flere tradisjonslinjer og organisasjoner. Navn som forekommer i historiske og moderne beskrivelser, omfatter blant annet Ryūkyū Kobudō Hozon Shinkokai, Ryūkyū Bujutsu Kenkyū Dōyūkai, Matayoshi Kobudō, Uhuchiku og Yamanni. Læreplanene, kataene og påstandene om overføring er ikke identiske.

Taira Shinken nevnes ofte for å ha samlet inn og videreført kataer på 1900-tallet. Også Chōgi Kishaba, Kenwa Mabuni, Shinko Matayoshi, Motokatsu Inoue og andre lærere knyttes til ulike bevarings- eller utviklingslinjer. En genealogisk oversikt bør derfor alltid kontrolleres for hver skole og kilde.

Det finnes ingen ensartet modell for rangering, bekledning eller eksamen som gjelder alle Kobudō-skoler. Noen organisasjoner bruker grader eller beltefarger, mens andre først og fremst legger vekt på lisenser, overføring fra lærer til elev eller interne fullmakter i skolen.

Filosofi, etikette og strategi

I dojoen kan rei, respekt, disiplin og forsiktig håndtering av utstyr være viktige deler av treningen. Begreper som maai, timing, initiativ og zanshin hjelper utøvere med å reflektere over avstand, oppmerksomhet og det å fullføre en bevegelse.

Japansk litteratur om kampsport bruker også begreper som aiki, kokoro, hardt og mykt, samt bushidō. Betydningen deres varierer mellom skoler og tidsperioder. Bushidō bør ikke fremstilles som én uforanderlig middelalderkodeks som alle samuraier fulgte på samme måte.

Et våpens historiske funksjon og dets moderne funksjon i treningen er ikke det samme. I dag legger mange grupper vekt på form, kontroll, tradisjon, kroppskontroll og trygg trening med partner, ikke på å påføre skader.

Sikkerhet og moderne utøvelse

Kobudō-våpen kan også være farlige under kontrollert trening. Nybegynnere bør derfor helst bruke egnede treningsvåpen av tre, plast eller med polstring, avhengig av disiplinen og instruktøren. Skarpe, tunge eller fleksible våpen hører ikke hjemme i trening uten veiledning.

God trening innebærer tydelig avstand, avtalte regler, beskyttelsestiltak ved behov, egnet utstyr og en lærer som kan veilede gruppen. Våpenlovgivningen varierer fra land til land og noen ganger fra region til region. I Nederland må gjeldende lovgivning kontrolleres før noen anskaffer, transporterer eller bruker et våpen.

Kobudō er derfor ikke én enkelt idrett med ett regelverk, men en samling tradisjoner der våpen, kata, historie og overføring møtes på ulikt vis i hver skole.