Kobudo

Hva er Kobudō?

Kobudō, også skrevet Kobujutsu, er en samlebetegnelse som i ulike sammenhenger brukes om tradisjonell japansk og okinawansk kampkunst med våpen. Begrepet er derfor ikke helt entydig. I Nederland skiller man ofte mellom okinawansk Kobudō, med våpen som bō, sai, tonfa og nunchaku, og Nihon Kobudō, de klassiske japanske kampkunstskolene der man blant annet lærer bruk av sverd, jō og naginata.

Denne oppføringen handler først og fremst om okinawansk Kobudō. Disse tradisjonene utviklet seg gjennom Ryūkyū-øyenes historie, i kontakt med Japan, Kina og Sørøst-Asia. Læreplanen består vanligvis av kata, partnerøvelser, fotarbeid, avstand, timing og kontrollert håndtering av ett eller flere våpen.

Okinawansk Kobudō praktiseres ofte sammen med karate, men det er ikke ett enhetlig system. Ulike skoler, organisasjoner og tradisjonslinjer bruker egne våpen, kataer, terminologi og strukturer for videreføring.

Okinawa og utviklingen av våpentradisjoner

Ryūkyū-øyene, med Okinawa som sentrum, lå langs en viktig handels- og diplomatisk rute mellom Japan, Kina, Taiwan og Sørøst-Asia. Disse kontaktene påvirket de lokale kampkunstene, i tillegg til teknikker og tradisjoner som oppsto på Okinawa. Ryūkyū-kampkunster ble i ulike perioder omtalt med navn som te, ti, Tōde og Okinawa-te.

Den populære forklaringen om at bønder utviklet alle våpnene sine fra landbruksredskaper fordi de ikke fikk bære vanlige våpen, er historisk sett utilstrekkelig dokumentert. Begrensninger på våpeneierskap og offentlig trening eksisterte i visse perioder, men forskning viser også til rollen til kriger- og embetsmannsklasser samt påvirkning fra Kina og Sørøst-Asia. Opprinnelsen til hvert enkelt våpen kan derfor ikke reduseres til én fortelling om landbruk.

Våpen som bō, eku, kama og tonfa knyttes noen ganger til dagligdagse redskaper. Det kan forklare deler av deres senere form og bruk, men beviser ikke at enhver okinawansk våpentradisjon ble oppfunnet direkte av bønder.

Bevaring og moderne videreføring

På 1900-tallet kom flere okinawanske våpentradisjoner under press. Lærere som Taira Shinken, Chōgi Kishaba, Kenwa Mabuni, Shinko Matayoshi og andre mestre spilte en rolle i videreføringen, innsamlingen eller systematiseringen av kata og treningsmetoder. De nøyaktige linjene og pensumene varierer mellom organisasjonene.

Moderne organisasjoner bruker blant annet navn som Ryūkyū Kobudō og Ryūkyū Kobujutsu. Ingen organisasjon representerer automatisk alle okinawanske tradisjoner, og bevarte former er ikke nødvendigvis uforandret siden sin antatte opprinnelse.

Trening i okinawansk kobudō

Kobudō-trening dreier seg ofte om kata: faste bevegelsessekvenser der holdning, grep, fotarbeid, avstand, timing og håndtering av et våpen øves. Den samme kataen kan variere fra skole til skole når det gjelder navn, utførelse, rytme og tolkning.

Etter soloøvelser kan partnertreening og bunkai brukes til å undersøke bevegelsene i en kontrollert sammenheng. Da brukes egnede treningsvåpen, tydelige avtaler og kyndig veiledning. Partnerarbeid er ingen tillatelse til å prøve ut teknikker med ekte skarpe eller tunge våpen.

Viktige treningsprinsipper er kroppens linjering, balanse, kraft på riktig tidspunkt, maai eller avstand, sen eller initiativ, og evnen til å fullføre en bevegelse på en kontrollert måte. Noen skoler arrangerer kata-konkurranser eller demonstrasjoner, mens andre legger større vekt på tradisjon, partnerarbeid eller praktisk anvendelse.

Eksempler på kataer som nevnes i ulike okinawanske linjer, er Shūshi no Kon, Sakugawa no Kon, Chōn no Kon, Nichō Sai, Sanchō Sai, Tsuken Akachu no Eiku De, Kata Matayoshi no Kuwa Nu De, Kata Nunti Shō, Kata Nunti Dai, Nagai Kusari, Mijikai Kusari og Suruchin no Tōseki. Dette er ingen fullstendig katalog.

Okinawansk Kobudō og Nihon Kobudō

I nederlandsk språkbruk nevnes ofte to store kontekster side om side. Okinawansk Kobudō viser vanligvis til okinawanske våpentradisjoner rundt bō, sai, tonfa, nunchaku, kama, eku og beslektede våpen. Nihon Kobudō viser vanligvis til klassiske japanske krigskunstskoler, ofte kalt koryū, med tradisjoner innen blant annet sverd, bue, spyd, naginata, jō, ridning og andre militære ferdigheter.

De to kontekstene har ulik historisk og regional bakgrunn, selv om ordene kobudō og kobujutsu noen ganger brukes bredt eller om hverandre. Nihon Kobudō er ikke ganske enkelt den japanske versjonen av Okinawansk Kobudō, og Okinawansk Kobudō er ikke én skole.

Kobudō og japanske krigskunstbegreper

Budō oversettes vanligvis som krigskunstens vei, mens bujutsu viser til krigskunstteknikk eller praktisk krigskunst. Koryū betyr gammel eller klassisk skole og brukes om spesifikke tradisjonslinjer. Disse begrepene overlapper i moderne bruk og utgjør ikke en perfekt historisk inndeling.

Japanske disipliner som kenjutsu, iaijutsu, battōjutsu, naginatajutsu, sōjutsu og jōjutsu kan høre hjemme i en omtale av Nihon Kobudō. De må ikke uten videre likestilles med de okinawanske våpenlinjene.

Kobudō i Nederland

I Nederland tilbys Kobudō ofte innenfor eller ved siden av karate- og jūjutsuskoler. Det betyr ikke at alle dojoer tilbyr våpentrening, eller at Kobudō overalt utelukkende brukes som fordypning for viderekomne utøvere. Det finnes både selvstendige treningsgrupper og skoler der Kobudō inngår i et bredere budō-tilbud.

Okinawansk Kobudō i Nederland

Nederlandske kilder knytter introduksjonen av en okinawansk Kobudō-linje til Rob Zwartjes i 1974. Den videre utviklingen forbindes blant annet med lærere som Wim van de Leur og med Ryūkyū Kobujutsu Holland, som ifølge den oppgitte informasjonen ble grunnlagt i 1990. Den aktuelle organisatoriske statusen og gradene bør kontrolleres hos det aktuelle forbundet eller den aktuelle skolen.

I nederlandske timer kan bō, sai, tonfa og eku forekomme. De nøyaktige våpnene, kataene, graderingene og tilknytningene varierer fra skole til skole. For aktuelle steder, prøvetimer og utstyr er det nødvendig å ta direkte kontakt med en aktiv nederlandsk dojo eller organisasjon.

Nihon Kobudō i Nederland

Også klassiske japanske kampkunstskoler praktiseres i Nederland. Tenshin Shōden Katori Shintō-ryū nevnes i nederlandsk informasjon som et eksempel på en koryū-tradisjon med en lang historisk linje. Dette eksempelet står ved siden av, og ikke innenfor, de okinawanske Kobudō-tradisjonene.

Nederlandske tall, påstander om den vanligste retningen og utsagn om graden av nasjonal organisering er tidsavhengige. De brukes derfor ikke som en permanent eller fullstendig beskrivelse av Kobudō-landskapet i Nederland.

Kobudō og karate

Okinawansk Kobudō og karate deler en regional historie og praktiseres sammen på enkelte skoler. Begge tradisjonene bruker prinsipper for holdning, fotarbeid, timing, kroppsrotasjon og avstand. Noen karateorganisasjoner inkluderer Kobudō som et tilleggselement, mens andre skoler kun tilbyr ubevæpnet trening.

Det finnes former med tomme hender og våpen med beslektede navn, som Kankū-dai og Kankū-sai, eller Gojūshiho og Gojūshiho-no-sai. Slike par er ikke automatisk bevis på at våpenformen er en gammel, selvstendig Okinawansk Kobudō-kata; noen ble senere utviklet fra karate.

Omvendt inneholder enkelte eldre våpenformer bevegelser som ligner på teknikker med tomme hender. Forholdet er derfor et samspill mellom tradisjonene, ikke en enkel linje der den ene kunsten er en dokumentert forgjenger for den andre.

Linjer, stilarter og organisasjoner

Okinawansk Kobudō har flere tradisjonslinjer og organisasjoner. Navn som forekommer i historiske og moderne beskrivelser, omfatter blant annet Ryūkyū Kobudō Hozon Shinkokai, Ryūkyū Bujutsu Kenkyū Dōyūkai, Matayoshi Kobudō, Uhuchiku og Yamanni. Læreplanene, kataene og påstandene om overføring er ikke identiske.

Taira Shinken nevnes ofte for å ha samlet inn og videreført kataer på 1900-tallet. Også Chōgi Kishaba, Kenwa Mabuni, Shinko Matayoshi, Motokatsu Inoue og andre lærere knyttes til ulike bevarings- eller utviklingslinjer. En genealogisk oversikt bør derfor alltid kontrolleres for hver skole og kilde.

Det finnes ingen ensartet modell for rangering, bekledning eller eksamen som gjelder alle Kobudō-skoler. Noen organisasjoner bruker grader eller beltefarger, mens andre først og fremst legger vekt på lisenser, overføring fra lærer til elev eller interne fullmakter i skolen.

Filosofi, etikette og strategi

I dojoen kan rei, respekt, disiplin og forsiktig håndtering av utstyr være viktige deler av treningen. Begreper som maai, timing, initiativ og zanshin hjelper utøvere med å reflektere over avstand, oppmerksomhet og det å fullføre en bevegelse.

Japansk litteratur om kampsport bruker også begreper som aiki, kokoro, hardt og mykt, samt bushidō. Betydningen deres varierer mellom skoler og tidsperioder. Bushidō bør ikke fremstilles som én uforanderlig middelalderkodeks som alle samuraier fulgte på samme måte.

Et våpens historiske funksjon og dets moderne funksjon i treningen er ikke det samme. I dag legger mange grupper vekt på form, kontroll, tradisjon, kroppskontroll og trygg trening med partner, ikke på å påføre skader.

Sikkerhet og moderne utøvelse

Kobudō-våpen kan også være farlige under kontrollert trening. Nybegynnere bør derfor helst bruke egnede treningsvåpen av tre, plast eller med polstring, avhengig av disiplinen og instruktøren. Skarpe, tunge eller fleksible våpen hører ikke hjemme i trening uten veiledning.

God trening innebærer tydelig avstand, avtalte regler, beskyttelsestiltak ved behov, egnet utstyr og en lærer som kan veilede gruppen. Våpenlovgivningen varierer fra land til land og noen ganger fra region til region. I Nederland må gjeldende lovgivning kontrolleres før noen anskaffer, transporterer eller bruker et våpen.

Kobudō er derfor ikke én enkelt idrett med ett regelverk, men en samling tradisjoner der våpen, kata, historie og overføring møtes på ulikt vis i hver skole.

Kobudō i perspektiv

Den som studerer Kobudō, møter både okinawanske våpentradisjoner og klassiske japanske krigskunstskoler. Det felles navnet kan være forvirrende, men forskjellene i region, historie, våpen og overføringslinje gjør tradisjonene lettere å forstå.

Okinawansk Kobudō kjennetegnes særlig av kombinasjonen av kata og våpen som bō, sai, tonfa, nunchaku, kama og eku. Nihon Kobudō viser snarere til japanske koryū-skoler der blant annet sverd, jō, naginata, spyd og andre klassiske krigskunster undervises.

Historien omfatter både godt dokumentert utveksling og populære opprinnelsesfortellinger som bør leses med varsomhet. Den beste fremstillingen er derfor ikke den mest spektakulære, men den som holder tradisjon, usikkerhet og moderne utøvelse tydelig fra hverandre.