Mau Rakau

Hva er Mau Rākau?

Mau Rākau betyr i vid forstand håndtering av våpen og viser til māorisk kunnskap om tradisjonelle våpen, kampkunst og kulturell dannelse. Tradisjonen hører til Aotearoa, New Zealand, og kan ikke ses løsrevet fra tikanga, whakapapa, mana, fellesskapet og forholdet mellom mennesker og land.

Begrepet omfatter ikke nøyaktig det samme overalt. Mau Taiaha viser spesifikt til arbeid med taiaha, mens Mau Rākau som en bredere betegnelse også kan omfatte andre våpen og regionale tradisjoner. Moderne programmer er ingen ensartet konkurranseidrett og videreføres på ulike måter avhengig av iwi, hapū, lærer og organisasjon.

Mau Rākau er mer enn en samling våpenteknikker. Det er en levende kulturell praksis der kropp, språk, historie, forfedre, disiplin og ansvar kommer sammen. [Kilde: https://teara.govt.nz/en/mau-rakau-maori-use-of-weaponry]

Historie og kulturell overføring

Māori-krigertradisjoner utviklet seg i Aotearoa innenfor lokale samfunn, ledelsesstrukturer og tikanga. Whare-tū-taua, krigens hus eller skole, knyttes i overleveringen til opplæringen av unge toa. Det nøyaktige innholdet og måten det ble overført på, varierte mellom iwi og tidsperioder.

Kolonisering, krig, tap av land, assimilering og undertrykkelse av Māori-språket og -kunnskapen forstyrret overføringen. Tohunga Suppression Act fra 1907 nevnes ofte i den bredere historien om undertrykkelsen av tradisjonell kunnskap, men ikke all lokal utvikling av Mau Rākau kan utledes direkte av dette.

Under Māori-renessansen fra 1970- og 1980-årene ble språk, whakapapa, kunst, haka og kampkunst igjen synliggjort og aktivt videreført. Mita Mohi spilte en viktig rolle i Mokoia taiaha-wānanga. Ifølge de oppgitte kildene hadde disse i 2007 nådd ut til mer enn 11 000 mennesker, og senere mer enn 20 000. Disse tallene er kilde- og tidsavhengige. [Kilde: https://teara.govt.nz/en/mau-rakau-maori-use-of-weaponry]

Myte, whakapapa og mana

Overleveringer knytter våpen som taiaha og patu til Tāne, skogens gud, og Tū, krigens gud, sønner av Ranginui og Papatūānuku. Slike fortellinger er en del av Māori-mātauranga og mytologien. De presenteres ikke som empiriske bevis på opprinnelse.

De viktigste våpenkategoriene

Taiaha er et langt tradisjonelt våpen med en arero, en spiss og ofte tungeformet ende, samt en bredere kropp eller klinge. Tewhatewha er et langt våpen med en bred rapa og en mata. Pouwhenua er et langt trevåpen som kan variere i form og betydning etter kontekst.

Patu er en bred samlebetegnelse for korte klubber og støtevåpen. Dette omfatter blant annet patu pounamu eller mere, patu ōnewa av stein, patu paraoa av hvalbein og varianter av tre. Kotiate og wahaika er gjenkjennelige korte maorivåpen, hver med sin egen form og betegnelse.

En mere pounamu er laget av pounamu, nefritt eller greenstone og har, i tillegg til sin historiske våpenkategori, en sterk betydning som taonga, symbol på lederskap og arvestykke. Betydningen av materialet, utskjæringen, navnet, overføringen og bruken avhenger av gjenstanden og fellesskapet.

Våpnene beskrives her som historisk og kulturell arv. Teksten gir ingen anvisninger om å slå, stikke, avvæpne eller kjempe med våpen.

Filosofi og Trening

Mau Rākau-trening kan knytte fysisk trening til tikanga, whakapapa, mana, disiplin og ansvar. Whare-tū-taua nevnes i tradisjonelle beskrivelser som en kontekst der unge toa ble formet. Moderne wānanga og undervisning har imidlertid sitt eget program, sikkerhetsregler og kulturelle avtaler.

Trening kan bestå av kroppsholdning, fotarbeid, rytme, avstand, koordinasjon, kroppsbevissthet, kontrollerte partnerøvelser og håndtering av trygge treningsvåpen. Māori-termer og betydningen av øvelser kan variere mellom iwi, hapū og lærere.

Pūkana er først og fremst kjent som et kraftfullt ansiktsuttrykk innen Māori-forestillinger og haka. Det er ikke automatisk en universell teknisk øvelse ved alle Mau Rākau-skoler. Også termer som wewero bør brukes med utgangspunkt i kilde og kontekst.

Respekt for våpenet, læreren, partneren, forfedrene og fellesskapet står sentralt. Moderne Trening bør foregå med egnede treningsmaterialer og kyndig veiledning; historiske beskrivelser er ikke praktiske kampinstruksjoner.

Mau Rākau, haka og kulturell kontekst

Mau Rākau og haka kan ha et felles fysisk og kulturelt språk i maoriske krigertradisjoner, men de er ikke samme disiplin. Haka har ulike former og funksjoner, blant annet velkomst, minnemarkering, identitet og utfordring. All Blacks’ haka er ikke en generell Mau Rākau-leksjon.

Mana viser i ulike sammenhenger til autoritet, prestisje, styrke og ansvar. En taonga kan være knyttet til whakapapa og historie, men slike betydninger er ikke identiske for alle gjenstander eller samfunn.

Mau Rākau bør derfor ikke forstås utelukkende som en kampsport eller som eksotisk våpentrening. Den kulturelle forbindelsen til språk, land, forfedre, fellesskap og tikanga er avgjørende.

Mau Rākau i Nederland

Mau Rākau er langt mindre synlig i Nederland og Europa enn kampsporter med en fast forbundsstruktur. Basert på den innsendte informasjonen finnes det ingen fullstendig, aktuell liste over ukentlige nederlandske dojoer eller konkurranser. Aktivitetene ser hovedsakelig ut til å forekomme som kulturelle wānanga, demonstrasjoner, workshopper eller programmer knyttet til māorisk kulturarv.

Wereldmuseum Leiden, tidligere Museum Volkenkunde, utgjør en viktig nederlandsk kontekst. Ifølge de innsendte museumskildene ble en waka taua og en waka tete kura overført til museet i 2010. Nederlandske frivillige, blant annet personer med tilknytning til K.S.R.V. Njord, bidrar til å ro og vedlikeholde wakaene i henhold til avtalte tikanga. [Bron: https://leiden.wereldmuseum.nl/nl/zien-en-doen/activiteiten/maori-weekend; https://leiden.wereldmuseum.nl/nl/matariki/ondersteun-de-waka-vrijwilligers]

Waka-trening, Te Reo, seremoni, haka og Mau Rākau må ikke fremstilles som én og samme praksis. Om en workshop finner sted, hvem som leder den, og hvilken kulturell autoritet som står bak, må kontrolleres for hvert enkelt program og hver kilde. Det nevnte Pouwaru-utsagnet blir derfor ikke fastslått som en generell regel.

Mere pounamu

En mere er en kort, bred, bladformet patu. Mere pounamu lages av nefritt eller greenstone og kan gis videre som et symbol på rangatira, lederskap og whakapapa. I andre regioner brukes mere også om tilsvarende former laget av tre, hvalbein eller stein.

En mere kan bære et navn, en historie og mana. Særlige eksemplarer ble oppbevart, gitt videre eller skjenket som et tegn på tillit. Fremstillingen av en pounamu-mere er arbeidskrevende og knyttet til materialets egenskaper og opprinnelse.

Mere er også synlig i maorisk symbolikk, blant annet i Kotahitanga-flagget. Betydningen av et bestemt objekt bør forklares ut fra den aktuelle iwi-, whānau- eller samlingskonteksten.

Kotiate, tewhatewha og pouwhenua

Kotiate er en kort klubbe av tre eller hvalbein. Navnet forklares ofte ut fra koti, å skjære eller dele, og ate, lever, muligens på grunn av den flikete formen. Etymologien presenteres som en vanlig forklaring, ikke som en absolutt sikkerhet.

Tewhatewha er et langt tradisjonelt våpen med en bred rapa og en mata i den andre enden. I historiske beskrivelser hadde gjenstanden, i tillegg til en krigsmessig, også en signalgivende og seremoniell kontekst.

Pouwhenua betyr også landpåle. Som pou whenua markerer en rikt utskåret påle en grense eller et betydningsfullt sted, og forteller en historie om tangata whenua, forfedre og land. Som våpen tilhører pouwhenua en annen, lang kategori, ved siden av blant annet tewhatewha og taiaha.

Patu og wahaika

Patu er en bred betegnelse for korte maorikøller og også for redskaper som ikke er våpen. Patu pounamu eller mere, patu ōnewa, patu paraoa og trevarianter skiller seg fra hverandre i materiale og regional benevnelse. Patu muka ble brukt til bearbeiding av linfiber, og patu aruhe til behandling av spiselige bregnerøtter.

Wahaika er en kort kølle av tre eller hvalbein. Navnet knyttes ofte til formen på innskjæringen, som beskrives som en fiskemunn. Utskårne wahaika kunne, i tillegg til sin historiske betydning i krig, også ha en seremoniell rolle under taler av rangatira.

En sammenligning mellom wahaika og Mapuche-clavaen har blitt trukket frem som en mulig indikasjon på førkolumbiansk kontakt mellom Polynesia og Sør-Amerika. Dette forblir spekulativt og regnes ikke som en dokumentert historisk forbindelse.

Kulturarv, film og offentlig oppfatning

The Dead Lands (2014) er en moderne film der maorisk krigerkultur og våpen spiller en viktig rolle. En filmrepresentasjon er imidlertid koreografi og dramatisk fremstilling, ikke en fullstendig gjengivelse av Mau Rākau.

Verdensmuseer og kulturinstitusjoner kan sette Mau Rākau, waka, haka og andre maoriske tradisjoner inn i programmer om global kampkunst og identitet. Slike aktiviteter er folkeopplysning og kulturarvsformidling, ikke bevis på at alle delene utgjør én enhetlig kampkunst.

Den som ønsker å bli kjent med Mau Rākau, bør se etter et program med tydelig maorisk kulturell kontekst, kvalifisert veiledning, respekt for tikanga og trygge øvingsmaterialer. Det riktige spørsmålet er ikke bare hvilke våpen som vises, men også hvem kunnskapen kommer fra, og innenfor hvilken relasjon den videreføres.

Mau Rākau som levende tradisjon

Mau Rākau knytter våpenkunnskap sammen med språk, land, forfedre, fellesskap, lederskap og kroppslig uttrykk. Taiaha-wānanga, museumsprogrammer og kulturelle samlinger viser ulike måter denne kunnskapen videreføres på i dag.

Kjernen i den nederlandske presentasjonen er derfor kulturell og pedagogisk: ikke å etterligne historisk kamp, men å forstå Māori-arv, betydningen av taonga og ansvaret som følger med videreformidling. [Kilde: https://teara.govt.nz/en/mau-rakau-maori-use-of-weaponry; https://amsterdam.wereldmuseum.nl/en/whats-on/exhibitions/martial-arts/martial-arts-communities]