Mau Rakau

Mau Rākau (maori: «å bære et våpen» eller «våpenhåndtering») er maorifolkets tradisjonelle våpenkunst fra Aotearoa New Zealand – et omfattende kampsystem med trevåpen, blant annet taiaha (lang stav med utskåret hode), tewhatewha (økselignende våpen), patu (kort kølle), mere (kort, flat kølle som tradisjonelt er laget av grønnstein/pounamu) og hani (spyd). Mau Rākau er mer enn et kampsystem; det er et levende uttrykk for maorienes kultur, historie og identitet – uløselig knyttet til haka (krigsdans), tikanga Māori (maoriske skikker) og krigerfilosofien til tangata whenua (landets folk). Gjenopplivingen på 1900-tallet, etter at kunsten nesten forsvant under kolonitiden, har gjort den til et kraftfullt symbol på maorienes kulturelle renessanse.

Krigersamfunnet hos maoriene

Maoriene brakte med seg en sofistikert krigerkultur til Aotearoa da de ankom fra Polynesia, trolig på 1200–1300-tallet. Krig mellom stammer (mellom iwi) var et konstant innslag i det førkoloniale maoriske samfunnet – ikke bare destruktiv konflikt, men en strukturert aktivitet regulert av tikanga (skikk og bruk), som omfattet formelle utfordringer, forhandlinger, oppgjør gjennom utu (gjengjeldelse/hevn) og fremvisning av mana (prestisje og autoritet). Krigeren (toa) var en sentral samfunnsfigur, og ferdigheter i Mau Rakau var både en praktisk nødvendighet og et statussymbol.

Taiaha – det mest prestisjefylte maoriske våpenet – er en 1,5 til 1,8 meter lang stav av hardt tre, med en utskåret tunge (arero) i den ene enden og et flatt blad (rau) i den andre. Taiaha-teknikken kombinerer støtangrep med den spisse tungen, sveipende slag med bladet samt avansert fotarbeid og unnvikelse. Å mestre taiaha var kjennetegnet på en erfaren kriger og tohunga (ekspert) – det var aldri et nybegynnervåpen.

Kolonial undertrykkelse og kulturell gjenoppliving

Den britiske koloniseringen fra 1840 og landkrigene på 1860- og 1870-tallet forstyrret den tradisjonelle maoriske kulturen dramatisk. Tohunga Suppression Act fra 1907 – som kriminaliserte tradisjonell maorisk kunnskap og praksis – samt det bredere assimileringspresset i kolonitiden førte til at Mau Rakau nesten forsvant. Kunnskapen ble bevart av et lite antall tohunga rakau (våpeneksperter), som holdt tradisjonene i live i lokalsamfunnene sine.

Den maoriske renessansen på 1970- og 1980-tallet – en bred kulturell, politisk og språklig revitaliseringsbevegelse – førte til at Mau Rakau kom tilbake som praksis. Te Kohanga Reo (maoriske språkbarnehager), kura kaupapa Maori (maoriske skoler med full språkbading) og den bredere bevegelsen for å gjenvinne maorisk identitet skapte institusjoner som igjen kunne undervise i og videreføre Mau Rakau. I dag undervises det i skoler, universiteter, lokale grupper og kampsportorganisasjoner over hele New Zealand samt i maoriske diaspora-samfunn internasjonalt.

Mau Rakau og haka

Mau Rakau og hakaen er uatskillelige i maorisk krigertradisjon. Hakaen – som nå er kjent over hele verden gjennom rugbylaget All Blacks' opptreden før kampene – er ikke bare en dans, men en forberedelse til kamp, en erklæring av identitet og en utfordring til motstanderne. Våpenbevegelsene i Mau Rakau flyter direkte fra og inn i haka-bevegelsene, og de to praksisene deler det samme fysiske vokabularet, den samme energien og den samme kulturelle forankringen. Å forstå Mau Rakau gir en dypere forståelse av hakaen, utover dens overfladiske skue.

Trening i Mau Rakau

Mau Rakau-trening overføres vanligvis innenfor en kulturell ramme – og knytter utøverne til deres whakapapa (genealogi) og krigertradisjonene til deres iwi (stamme). Treningen omfatter de grunnleggende fotarbeidsmønstrene (takahi), stillinger, våpengrep samt angreps- og forsvarssekvensene som er spesifikke for hvert våpen. Taiaha er det primære treningsvåpenet for de fleste utøvere, mens patu, mere og spyd introduseres gradvis.

Parvis kamptrening (som kan være intens og foregå med full kontakt og trevåpen) utvikler timing, avstandsforståelse og motet tradisjonen krever. Integreringen av karakia (bønn eller besvergelse) ved åpningen og avslutningen av treningsøktene knytter den fysiske treningen til dens åndelige og kulturelle dimensjoner.

Mau Rakau-våpen og -utstyr

Taiaha: Det viktigste Mau Rakau-våpenet – en stav av hardtre på 1,5 til 1,8 meter, skåret med en tunge (arero) i den ene enden og et flatt blad (rau) i den andre. Tradisjonelle taiahaer er skåret ut av hardtre som manuka, totara eller maire. Taiahaer til Trening er laget av lettere eller mykere tre for sikkerhet under øvelser i par.

Tewhatewha: Et langt våpen med et flatt, økselignende hode – brukt til sveipende slag og som signalredskap i kamp av høvdinger som ledet tropper.

Patu og mere: Korte nærkampvåpen til slag og støt. Mere – tradisjonelt laget av pounamu (grønnstein/jadeitt) – er blant de mest tapu (hellige) gjenstandene i maorikulturen, og er ofte arvestykker som går i arv gjennom generasjoner. Treningsversjoner er laget av tre.

Beskyttelsesutstyr: Tradisjonell Mau Rakau-Trening brukte ikke beskyttelsesutstyr – herding og fysisk tilvenning var en del av treningen. Moderne, sikkerhetsbevisst undervisning bruker polstrede eller lettere treningsvåpen og egnet beskyttelsesutstyr til parøvelser med full kontakt.